www.meldal.no

Man kan nesten si det slik at alle mennesker i dette landet var rammet av tuberkulosen på én, eller annen måte. Unge mennesker døde i fleng, og hele familier ble bortimot utslettet.

Barnehjemmet var sertifisert for 24 barn, men under krigen - da det til dels var snakk om evakuering fra Trondheim, kunne antallet komme opp i 30. Direkte syke skulle ingen være på barnehjemmet, men alle kom fra familier med tuberkulose og alle var det vi kaller naturlig tuberkulin positive. Hadde altså vært utsatt for smitte.

Den behandlingen de fikk, var vel stort sett et friskt og godt liv, og noen “kuret”, som man sa. De tilbragte noen timer på formiddagen i sengen - og til det formålet var det bygget en “kurhall” med tre åpne vegger slik at ungene kunne få frisk luft. Det var en del av kuren.

Ungene som kom dit var i alle aldre - fra spedbarn til femten år.

Det hendte at unger var alvorlig syke også - jeg husker spesielt lille Alf, en veldig søt liten gutt. Han fikk tuberkuløs hjernehinnebetennelse. Dødeligheten for dette var hundre prosent, og lille Alf ble ikke mer enn fire år.

Den første bestyrerinnen het Thora Moen, men ganske snart kom sanitetssøster Oline Kissten på plass som bestyrerinne. Hun levde helt opp til det Frans av Assisi sa en gang: “Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord”. For søster Oline var ord helt unødvendig. Hun var stor - i ordets rette betydning.

-Jeg tilbragte mye av min tid på barnehjemmet - fra skolealder til femtenårsalderen. Såvidt jeg kan skjønne hadde ungene et fritt og godt liv. De fikk god mat og godt stell og kunne ikke unngå å føle at noen brydde seg om dem. Før jul satt betjeningen og strikket gaver til ungene, og de tok seg især av de som ikke fikk besøk av foreldre. Noe som vanligvis skyldtes at foreldrene var døde.

Området rundt barnehjemmet var fritt og fint - ideelt å leke der. Det var skog der det nå er enten åker, eller hus, og kyrne hadde området rundt som fast tilholdssted om sommeren. Motjønna, eller “Mokjænna” (som ikke finnes lenger) var alle tiders. -Bading og flåter, men den tørket inn i sommerens løp som regel. Skog og mark like ved. Bærturer og andre turer til skogs var til glede for alle - med saft og mat.

-Jeg må spesielt nevne frisøren Jon Kystad fra Trondheim. Han hadde sønnen sin på barnehjemmet noen år, og kom ofte på besøk. Om vinteren holdt han skirenn for alle og delte ut premier som han selv hadde kjøpt. Han hadde med mat til barnehjemmet også. -Jeg husker spesielt en gang han hadde hatt med seks kilo fiskepudding, noe som gledet søster Oline usigelig.

Lovise, som senere ble kona mi, bodde der det meste av oppveksten, og hun sier at det hun først og fremst savnet var foreldre å snakke med i tidlige tenår. Men hun og de andre trivdes i det daglige - i hvert fall var det dét som var regelen.

-Jeg må jo si om min egen barndom og oppvekst, at jeg syntes jeg hadde det fabelaktig. Noen dager tilbragte jeg jeg med venner i Grenda, andre dager var jeg på barnehjemmet. Men jeg hadde altså en mor og en far å komme hjem til.

Meldal barnehjem for tuberkulosetruede barn, stod ferdig i 1927, og driften ble avviklet i 1954.

Ved Johan Petter Hesselberg

Hele fortellingen kan du lese i årbok 55. Utgitt av Meldal historielag i 2014. 

Red: Hilde Stina Elshaug