www.meldal.no

Anders Bækken ble bergmann, og etterhvert ble han også stiger i grubene på Løkken Verk. Om dette skriver hans venn fra Rørosgrubene, den ikke ukjente Johan Falkberget: “Anders Bækken ble i 1920 bestaltet som stiger ved det store Løkken Verk, den høgste overordnede stilling en menig bergmann dengang kunne nå”.

Anders Bækken startet sin bergmannkarriere slik han selv beskriver det, da han første gang skulle søke arbeid ved Rørosverket. Dette er beskrevet slik i verseform:

Den første gang jeg fra hjemmet drog vekk

var med tresko på ryggen og dunke og sekk.

Var en søndags aften i den skjønneste vår

da i august jeg skulde fylle mitt 13. år.

Det var noe senere at Anders Bækken lærte Johan Falkberge å kjenne., da Johan Falkberget begynte å arbeide som vaskarryss ved Muggruben. Han også i veldig ung alder.

Det er vanskelig å forstå at det var mulig å kunne få arbeid ved et grubeanlegg i så ung alder. Men så var da dette våren 1885 at Anders Bækken startet sin bergmannskarriere som vaskarryss.

Han beskriver også sitt møte med grubeanlegget denne våren:

Men kommen til gruben, jeg studset mon tro

om dette er huset hvor mennesker bor.

Da såg jeg fra porten, en gubber der stå

med tophue og tresko og knebukse på.

Anders Bækken var i likhet med vennen Johan Falkberget meget skrivefør og startet tidlig å skrive dagbok. Etter at han fylte 80 år, skrev han 80 vers om de første år av sitt liv. Versene fikk navnet “En sang om en nordmanns opplevelser fra vugge og ut i verden”.

Dette er meget interessant lesning og en kulturskatt av meget høy verdi. Anders Brækken arbeidet som stiger i grubene på Løkken Verk frem til 1945 da han gikk av med honnørpensjon. Det Herrens år 1951 - da var Anders Bækken 79 år gammel - bygde han nytt hus til seg og sine ved “Skjæringa” i Bjørnli Haveby, Løkken Verk.

Storvokst, rakrygget og munter er slik jeg husker Anders Bækken. Som kjennemerke bar han alltid en rød veske spent over brystet. Hans livsløp ble som et langt eventyr, fra grubene på Røros, to turer til gruber i Alaska. Den siste turen dit uten at familien - kona og barna -fikk vite at han reiste, og ble borte i tre år.

Johan Falkberget skriver slik om denne hendelsen:

“Han bestemte seg for å dra over Atlanteren én gang til. I Norge var det sosiale livet vedvarende “på stedet marsj”. Nå klarte han ikke å si farvel til hustru og barn og strøk sin kos slik han stod og gikk ved gruben. Helgeklærne kunne bli gode å finne når han atter steg i land i Trondhjem. Og da som holden mann.”

Etter et langt og meget mangfoldig og rikt liv, døde Anders Bækken 17 februar 1964. Han ble stedt til hvile på Meldal kirkegård.

Jeg vil gjøre Johan Falkbergets ord til mine - og hedre Anders Bækken og alle andre bergmenn slik:

“Vi må minst av alt glemme at stiger Anders Bækken hører til den stand som ved umenneskelig slit har investert millioner i kongeriket Norges statskasse”

 

Ved Asle Birger Bjørgen

Historien om Anders Bækken er hentet fra årbok 43, utgitt av Meldal historielag i 2002.