www.meldal.no

Det var ei stor hending, det hadde ikke verre fødd nå unga på Grefstom  på det 1900 århundretale.

Den 3dje juledag 1937 kom e te verda.

Det va årna te et soverom på nystugguloftet, og der vart e fødd.

Han far va i fjøsa, karfelka skoll vårrå mest mole tu veia, så det vart et langt fjøsstell den dan.  Ho tante Ingeborg var den som var mest spent og gla fer fødselen. Ho kom spankulerandes innover fjøgelvet, stolt som en hane å bekjentgjorde: gratulerer med en jordkar Johan!

Ho mor mått ligg i ei vukku, det var skikken den tia. Deffer va det hyra ei taus som tok se tå stellet på kjøkkenet.

Fødseln ha gått bra visstnokk, e vart klappa, vaska å stelt, å gjor itj anna enn å skrik, såvå , drikk brøstmjelk å skit.

Etter kvart kom sendamaten. Det va ingen fær ell sia som ha fått så mang sendamata. Det va mesta 50.

«Grautkjerringer», postkort med motiv av Theodor Kittelsen 1904, viser kvinner i tradisjonelle bunader med tiner og kurver. Kilde: Mittet & Co./Nasjonalbiblioteket

Sendamaten va en tradisjon, eller plikt fra gammelt av. Grendin va inndelt i bølag. Grefstogaran, Vollagaran og Bersgaran va med i ett bølag som rakk frå Messa te Reberjen.

All mått kom me sendamat te fødsel, brøllåpp å begravels. Sendamaten va forskjellig hemlåggå mat som, julbrød, rømmgraut, mærsgaut me kannel stripo på, lemso og flatbrø og mjelk.

Sendamaten vart berre ti ei beningskerj, å tie med oppå låftet åt ho mor, og levert bort åt ho, så ho fekk sjå .

Beningskerja var ei helt spessielt kerj, med rosemåla sio å hank.

Så vart e beundra og dikka på. E va vistnåkk passe stor og staut, å likna på den eller den,  natulevis.

Ettepå vart sendamaten tie med ne, å de vart kaffedrikking, å dem fekk småkkå på maten.

Oss ha ei taus på kjøkkenet som servert, å koin sett maten i kjillarn eller på buret ettepå.

E kjem itj i hau nå få denn tia, men e våks no te.

I 1940 kom krigen.

Han far å han Johan Ivar som va dreng sjå oss da, sto mett uti gara og såg ette de tyske flya som kom nedover daln. Plutsele haur dem ratt tat ta, frå flya, "jammen skyt dem!" ropa han Johan Ivar. Å tok kutn som en skremt kanin opp i fjøsskjæle,  å han far bråsnudd og sprang inni stuggugangen.

Å jammen skaut dem ja, det va kulhæl i taket på uthuse attom Joshem, å skuddmerko i rampen på Kvam meierie. På Rindalsskogen bomba dem mekkdungan og en guttonge vart dreppe.

Ho mor ha opp kjillarluka,  å sto me me i armoin, i kjillartråppa.  Å for opp å ne ettersom ho haur flya kom nerar ell lenger onda.

Men i det store og hele va det berre skremsel og maktdemonstrasjon.

Det føst e kan kåmmå i hau, va da de tyske innvasjonstråppan kom åt Meddala.

Det va kårk på veia så langt en kon sjå, fra Maum å nedåt Ringa. Det va bila, motor-sykkla å kanona, soldata, å hesta med vågne. Kolonan sto helt stilt på timasvis.

E va me ho mor te Falstad, å oss mått gang ette ekkerkanten mot veien.

Det va spennende fer en liten guttonge det, men ho mor va mest redd.

Soldatan var disiplinert, å det var streng straff fer en soldat å ta nå, ell trakaser sivilfælk.

Men likevel såg han far en soldat, tile en morgon, som kom snikan tu låvam med en hæiball ponde hånda. Det va vel lite for åt hestom.

På ettersommårn 1940 kom det byonga som vart utplassert på garom.

Det va både for å få mat, å beskyttels i ei osikker krigsti.

Sjå oss var det en 7-8 i forskjelli alder, både guta å vekjo. Den øngst tå gutan va messonnele på me som ha alt, å fekk gjørrå som e villa. E ha en trehoinn som jekk på jul, å riksa når e dro han bortåver gælve. Han hette Reks.  Byguten villa å ha hoinn han å, å tok han få me. Da vrælskrek e, å ho mor kom å ordna opp. Da gåtta e me sikkert,  som den bortskjemte ongen e va.

Etter kvart vart de mangel på mesta alt en skoll hå, både mat, kle å anna varu.

Det vart oppretta forsyningsnemd i all kommuna. Det var annsatt felk som for på gardom å rekna og skrev opp alt som fantes tå buskap og avlingo på all gara. Det va leveringsplikt, å tyskeran tok det dem trong å mere te.

Foto: Digitalt museum

Det vart stelt te rasjoneringskort med merko, som frimerko mesta. All fekk rasjonerings kort med anntall merko, etter et system for arbeid og stilling. Skoll en kjøp nå på buttikken, mått en lever fra seg et bestemt antall merko.

Men det vart stor mangel på de flest varu. Sokker, tobakk, øl å brennvin, bensin, kle å sko å matvaru. Sportes det at butikken ha fått det eller det, vart køen oppfonne. Onner krigen va rykto og køståing en del av kvardagan.

E kjemm i hau at e va med på forsyningsnevmda som hillte i kommunelokale. Der va det både kontor å varelager. E fekk bytta sko. Der va det hyllo me sko, kle å sportutstyr, som ski. Detta va et gått system, som verka bra for famelier med unga som våkste.

Krigsåra fer en guttonge i Grefstogrenda.

All gjevera å radioa mått leveras inn åt myndihetom. Her i grend vart all radioapparata, som var inndregge, lagra på det stæst bure sjå Falstad.

Utdeling av radioapparater etter krigen. Foto: Digitalt museum

En gång kom de to tyske lastebila med grøn presenning over lasteplatten. De tyske soldatan bar ut nåkkå tå radioapparata å stabla dem på lasteplatten. Oss va flere unga og ungdomma som sto å såg på. Da va det en tå ungkaran frå Norgar å Berg, som håppa opp på lasteplatte og tok en radio, gjømtn punde frakken, å skynda se attom fjøset. Tyskeran som va oppå bursloftet merka itnå. De var ei spontan handlig, me live som innsats.

Sabotasje mot tyskeran va livsfarle, men vart regna som ei heltegjerning. Her i grenda var det en sabotør som va kjent av grendafelket,  som tendapå knåttfabrikken ved Neggar å Våll, to gång, å på Ljosheim kor AT helt te, sa dem. AT va utkommandert ungdom fra byen å bøgdin omkring, som skoll hjelp te med onnaarbeid på garan.

E var en sabbotør e å, men det va mot min vilje.

En dag oss for å drev rundt Foreninga, kom det en tankbil med bensin som bynda å fyll bensin ti de nedgreve tankan.  Det jekk it så furt, så tankbilsjåførn sett fylleslangin ti tretta og jekk inn på butikken. Da va det at di stær gutungan, som han Anton å han Odd Erik å fler, villa ha me te å ta opp fyllslangin. E villa itj, men da dem bynda å ert me, å sa at e va en feiging som tora it, løfta e tu bensinslangin så bensin spruta utover grusen. Da sprang dem, å da sprang e å.

Bensin var en strengt rasjonert vare så detta var grov sabotasje. E tenke med gru på tankbilsjåføren som ha skulka vakta si, men saken vart dyssa ned, som så my ainna som hendt.

Forde at det va så streng rasjonering på bensin,  jekk dem over te å kjør på knått. De vart stelt te store, høge og tonge stål ovna som vart festa attpå bilain. En son knåttgenerator va så tong, at en persjonbil vart kjøran mesta helt på bakjula.

Knåtten va ædderved som vart kappa å kløvd i terninga på 5x 5 cm. Når knåtten vart tørka brann den gått. Det va knåttfabrikka i flere kommuna, den på Våll brainn to gång.

Når bussen åt HOB kom frå byn og skoll te Berkåk , stoppa dem utom påsthuset  oppi grenda. Bussjåføren klatra opp på busstaket, å tok opp lange stålstenger med kosta på, som han stappa nedi generatoren. Sotet mått feias bort, så sjåføren vart sjåan ut som en pipfeiar, aldeles svart.

Etterpå tok hain nån strisekka han ha på taket, å fyllt på knått i generatoren. Så gikk bussen viar te Berkåk. E lure fårresten på kålles bussen kom seg opp Berkåkbakkan. Han joksa vel litt,  å skrudd på en skvett bensin, trur e.

En svensk vedgassgenerator i 1944. Foto: Wikipedia

Nedpå sentrala ha han Jo å han Martin lastebila med knottgenerator på.

Det va et ondele liv nedpå der om mårgon når dem skoill startopp. Dem starta i 5 tia fer å få fyr på generatoran,  å start på motorn.

Oss ungan hång med fer å sjå på. Så var det en dag han Ola bror min va me. Han va berre litin,  å kom borti en tå de varme knottgeneratoran, å brent se støgt.

Oss sprang hem å skrek, å ho mor bandasjerte, å smorpå vaselin: Det jekk bra med brannsåret, men han Ola ha merko på overarma i mang år ettepå.

Når han Martin skoll ut å kjør på øvreheta, lensmannen hell presten, villa hain ha me me, fer å hå opp grindin. Spesielt va grindin tett utover Dalan mot Svokrsjøn, å oppi Grindom attme kalkmærna.

Hain far ha haft kjørarbukk da han va gutongin. Han trudd at detta skoill vårrå nå fer me å. Han kjøpt en litin gjetbokk, å ei lita vogn. Bokkgerie ha han få den gongen hain ha bokk sjøl.

Så en dag va alt klart, oss skoll ut å kjør.  E va for litin, å livredd, å det va bokken å. Hain far mått lei bokken, å hallti me. Det vart berre en tur. Bokken jikk en grusom sjebne i møte, men e våks opp viar.  

Hain far fekk varsel om å møt ved kommunelokalet en dag - med Rauen. Rauen va den finast hesten han far nån gång ha haft.  Hain far våksopp den tia det itj va bila, men hestintressen var stor sjå aill guttonga.

Da han far gikk i vei me hesten, satt oss oppå låvbrua all sammen å gret. Det va mest sannsynle att tyskeran villa hå hesten, å da såg oss den allder att.

Å son jekk det. Hesten skoill brukast te ridehest tå en høgar offiser.

Han far va itj så lur som nåin ainnder som fekk innkallels te å lever en hest. Dem lånt se et gammelt øk, å konn gang hemat me hesten. Tyskeran ha greie på hest, og villa itj ha nå son.

Tysk offiser på hest. Foto: Hågensens arkiv

All oss ungan samla på nåkkå. 

E samla på frimerko, sigarettesko,  tobaksesko å innpakkningspappere på barberblad. E bløtt dem tå, å lima dem inni bøk. E har dem vist enno, nånstan.

En kveill vart det sett i gang leteaksjon ette me. E ha gått i garom å sport om barberblad paper. Hain John Lium sa at e mått vent  ette hain ha barbert se om kvelden. Det tok på tia, føst måttn jørrå se ferdi me fjøsstelle, så måttn vask se, (de va no laudagskvell), å så skolln barber se. E satt på vekassam å venta.

Klokka vart både 8 å 9, å det vart helt merkt. Itnå rart at e vart etterlyst. Hain far ha rekt ette me på garom i grenda, å kom å henta me.

Ordet miljøkrimenalitet va itj oppfonne enda, så det va helt i orn` å sammel feggelegg. Oss guttongan for hele våren å samla på feggelegg. E stelt te ei eske med glasslåkk, med rominndeling kor e la de forskjellige egga. E ha visst en 20 – 30 forskjelli egg. Oss bytta egg, så e ha både tå småfeggel å rovfeggla.

Det va på den tid det va skåttpremi på rev å andre rovdyr, å på ørn å andre rovfeggla.

Fer å bøt på knappe matforsyninga, va de mang som ha gris, høno å kanin. I villahåggåan vart plenin spadd opp, å de vart dørka grønnsaker å potet.

E ha kanin.

E for kvar dag oppmed Sya, fer der va det ei kjerring som ha mang kanina. E vame på stellet fer ho ha mang kaninbur, å når e kom hemat masa e på ho mor å hain far om å få me kanin. Te slutt fekk e det. Hain far snekkera et kaninbur, å de va stor stas. De likast oss guttonga vest va å par kanina. Oss sett inn i buret en fyrrig hankanin, å på et blunk va det jort.   

Resultatet kom itj så leng ettepå. Det vart plenty me kaninonga.

Men det rare va, at det vart itj nå fler kanina. E mestenke  hain far for ett av to ting; Enten ga hain bort kaninungan eller hain slo dem i hel. E tru nok helst det va det siste som regulert kaninbestann sjå oss.

Ho Sara på Kjennbakken ha my kanina.

Heldivis så rømt mang av dem. Dem grov se ut tu garan. Deffer va de full kaninjakt om ettermiddagan, for hain Ivar å me.  Dem jømt se ponde utlåvin mellom gammelt hestredskap. Der va det frøktele trång  sjøl fer en mjuk guttonge. Kaninan va enda mjukar å my minder, så som oftes jekk dem av med seieren, men vi va smartar og ha mer tålmo, så resultatet var 0-0. Jakta jekk på te det vart vinter, så vi ha heldivis mang goe jaktdåggå.

Utover i krigen vart det total mangel på tobakk.

Det vart defor satsa på hemavla, som var norskprodusert tobakk som lukta og smaka forferdele, visstnok. Oss bøgd et drivhus tå gammle innerglas, oppmed gammelstuggu.

E planta tobakksplanto i drivhuset, og med gått stell og vaten, våks dem gått .

E såg fer me ei svært så lukkerativ forretning. Det vart ei stor avling av tobakk, så e regna med betydele inntekt, for prisan va god, å etterspørselen stor.

E høsta tobaksblada å hengt dem opp på ståltråd på gammelstugguloftet, tobaksblada mått tørkas fær e koin sell dem.

Det va der at e forregna me, freden kom fær e fekk selt et enaste tobaksblad.

E brann inn me hele produksjon, så du kan sei at freden ødela hele min karriere som foretningsmann. Å bra va det!

1/9 -18    John Eystein 

Oppstilling og inspeksjon av tyske tropper på Løkken stasjon. Foto: Orkla Industrimuseum.

Red: HSE