www.meldal.no

Den ligger i Stylen, sju-åtte kilometer utover fra garden vår, på nordsia av Resfjellet. Det var spennende for oss to tretten-fjortenårige jenter, men dette ville og skulle vi greie!

Venninna mi, som jeg var sammen med, hette Margit. Ho var eldste jenta i familien Grytbakk. De bodde i Holia, som lå oppi lia ovafor heimen vår. Vi var gode venninner og mye sammen. Vi gledet oss veldig til denne sommeren på setra.

En søndag hadde vi bedt yngreslaget utover. Fredagen før var vi travelt opptatt med å pusse messing og gjøre det fint til gjestene skulle komme.

Plutselig merket jeg at Margit ble borte i lange stunder, og så viste det seg at hun gikk bakom seterbua og kastet opp. Det fortsatte hun med utover hele lørdagen.

Pappa var på setra den helga, og lørdag fikk vi sendt bud til far til Margit som var på ei seter lenger fremme, men i likhet med oss andre, trodde han nok at det bare var farang Margit hadde, så han kom ikke.

Søndag kom yngreslaget . Oppe på setervangen sprang de og leika, men på ettermiddagen satt jeg nede ved bekken og hørte at Margit skreik oppe på loftet. Bror Olav og lillebror Bjarne var også på setra den helga, og mens jeg satt alene ved bekken og hørte hvor vondt Margit hadde det, visste jeg at Olav allerede hadde begynt å ri kløvveien fram til bygda for å få varslet lege. Olav var den gang 11-12 år, og det var langt for han å ri helt alene.

I kveldinga kom doktor Hesselberg. Jeg tror ikke legen var i tvil:

-Sprukken blindtarm!

Margit måtte på sykehus så snart som mulig. Nærmeste bilvei var Mosbrynd.

Onkel Jon på Brauta laga ei båre som de kunne bære Margit på. Det var vanskelig å få Margit ned den trange loftstrappa., men det måtte gå. Og så begynte turen fram til bygda. Seterdeiene fra de andre setrene var med og bar, og jeg vet at det kom folk fra bygda og hjalp til å bære. Jeg måtte gå sammen med femåringen Bjarne, og vi var et stykke på vei, men snart måtte vi bare snu. Da vi vendte tilbake til setra var vi to helt alene uti Stylen.

En gang fikk jeg komme heim og besøke Margit, men var det bare det vakre lyse håret hennes som var som før. Hun var så forandret, så jeg kjente henne nesten ikke igjen.

Margit døde kort tid etter at jeg besøkte henne. Jeg husker godt  den dagen kista med Margit ble kjørt gjennom garden heime og opp i Holia. Kista ble kjørt med hest, og foreldrene gikk etter vogna.

Dét synet glømmer jeg aldri.

Ved Magnhild Bjørkøy

Hele historien kan leses i årbok nr. 47. Utgitt av Meldal historielag i 2006.

Red: Hilde Stina Elshaug