www.meldal.no

Jorun Groeggen ble født 9. desember 1925 ved Groeggen Søndre i Laksøybygda. Hun vokste opp i en tid der folk ikke hadde en overflod med mat, kollektivtrafikk og internett.

- Det var en helt annen tid. Vi hadde ikke noen leker, vi hadde ingenting. Noen julegaver var det ikke snakk om. I dag går det aldeles for vidt, sier hun.

Likevel var folk lykkelige. Jorun kan ikke huske at hun noensinne kjeda seg eller hadde det «langsamt» som ungjente i Laksøybygda. Det til tross for at hun ikke hadde verken nettbrett eller mobiltelefon å drøye tiden med.

I stedet spretta ungene jeppe og leka seg utendørs.

Hun gikk på Laksøyan skole. De første fem årene var skolen i det som i dag omtales som lærerboligen. De to siste barneskoleårene tilbrakte hun og medelevene i de helt nye skolelokalene, som i dag brukes som Grendahus i Laksøybygda.

Nye Laksøyan skole var en veldig flott skole. Faktisk så flott at den ble kåret til Trøndelags fineste da den var ny. Skolen hadde bare ett klasserom, så de to klassene gikk på skolen annenhver dag.

Deretter gikk hun ett år på Framhaldskulen på Drogsetmoen, før hun begynte å jobbe som setertaus som 15-åring.

- Vi tilbrakte hele sommeren ved setra uti Stuggudalen. To somre ble også tilbrakt på seter i Stuppelviken.

- Vi flytta utover til setra i Stuggudalen i juli og kom hjem igjen langt uti september. Det var veldig trivelig der.

På setra sto de opp klokka 6 hver morgen for å melke kyrne. Deretter slapp de ut kyrne på seterbeitet, separerte melka og flidde opp inne i fjøset (og utom setra hvis kyrne gjorde sitt fornødne der).

Deretter hadde Jorun fri i noen timer, før det var på tide å ta inn kyrne til kvelds for å melke dem og separere melka igjen. Både fjøset og separatoren ble vaska to ganger om dagen.

På fritida plukka de bær som de sendte hjem til gården. Kabal og diverse håndarbeid var også populært tidsfordriv.

- På søndagene kinna vi smør som vi solgte til Staveli-butikken i Hoston. Derfra sendte de det ofte videre til byen.  

Ved nødstilfelle gikk de til Lomundalslykkja for å ringe hjem. Lomundalslykkja var den eneste gården i nærheta som hadde telefon. Biler var det også få av. Jorun kommer bare på to personer i Laksøybygda som hadde bil i 30-åra; lærer Gunnes og Torleif Groeggen.

Dette jobbet hun med i sju år, fra 1940 til 1947. At landet var i krig i brorparten av tiden merket hun lite til.

- Jeg husker to ganger hvor det kom tyskere, som innlosjerte seg ved ei seterstuggu oppi Stuggudalen. Det var tyske befal som var på gjennomreise. De gjorde ikke mye utav seg. Ellers var det lite tyskere uti Laksøybygda. Det var 2-3 gårder som hadde ulovlige radioer gjemt bort. De ble brukt til å få nyheter fra London. Det var bare en razzia hjemme hos Knut Laksøyen. Sverre Haldoslette ble arrestert og tatt med til Trondheim av tyskerne. Han slapp heldigvis ut og kom hjem igjen noen dager senere.

I 1947 giftet Jorun seg med Johan Vaula, som hun hadde holdt følge med i fire år allerede. Jorun flyttet til hjemgården hans på Vaula (som også er i Laksøybygda). Johan var en travel mann med mange verv. Han satt i kommunestyret i Meldal i 20 år. I 16 av disse årene satt han også i formannskapet. Han var også formann i Viltnemda i Meldal og i meieristyret i Orkdal (der satt han i 17 år).

Meldal pensjonistforening ville også ha ham som leder, men det takket Johan nei til.

På 80-tallet skrev ektemannen en bok basert på dagboknotatene til hans mor. Boka ble trykt opp og gitt bort til familie og venner.

Alle vervene gjorde at Jorun ofte var alene i fjøset på Vaula.

- Det var mye hardt arbeid. Kyrne trengte mye vann, men det var ikke innlagt vann i fjøset den gangen, så Johan henta daglig opp vann fra et hull i isen på Ringavatnet og kjørte det hjem med hest.

- Jeg er glad for at jeg vokste opp på den tiden jeg gjorde det, sier hun og påpeker at det ikke nødvendigvis betyr at hun mener at alt var så mye bedre før.

Utviklinga har, som vi alle vet, vært enorm, og den har brakt med seg mye godt.

- Likevel synes jeg som er gammel at det er for mye sløsing i dag. Vi kasta aldri mat før i tiden. Vi kokte til og med opp at kaffegrugget før vi kasta det.

Folk hadde også langt bedre samhold seg imellom før, når de faktisk traff hverandre ansikt til ansikt, i stedet for gjennom en skjerm.

Jorun bodde og jobbet på Vaula fram til hun flytta til Storås i januar 2007.

Hun og Johan fikk tre barn. Nå har hun også fem barnebarn, sju oldebarn og tre tippoldebarn med et fjerde på vei.