www.meldal.no

Det meste av tiden hadde han tittel som distriktslege. Så skulle det ansettes ny distriktslege, og valget falt på den daværende 36 år gamle distriktslegen i Saltdal i Nordland, og i januar 1933 kom han reisende til Meldal med kone og tre barn, den yngste et halvt år gammel (undertegnede). Både doktoren og kona var oppvokst i Trondheim, på Bakklandet/Møllenberg. 

Distriktslegene den gang var ansatt av staten og hadde  brev om dette fra Kongen i statsråd, underskrevet Håkon R. Men om ansettelsen var statlig, var boligen kommunal, og han skulle flytte inn i nybygd bolig bygd etter en statlig mal for distriktslegeboliger. dermed ble det ganske mange identiske hus rundt i kommunene. Jeg har besøkt enkelte av "tvillinghusene", og de er totalt likedan bygd. Rart å komme inn i sitt eget hus på en måte, men med en helt annen innredning.

Den gamle legen Dr. Støren, hadde hatt eget hus det meste av tiden han bodde i Meldal - "Nordly", revet for lengst, men det ligger et annet hus på tomten.

Den nye distriktslegeboligen var bygget på en tomt rett opp for kirken, og mellom Nordly og prestegården, litt nærmere Nordly. Vasshushaugen het området der tomten lå.

Distriktslegene har forresten forsvunnet for lengst. Nå heter det kommunelege, men funksjonen blir vel mye den samme. I de senere år har riktignok papirarbeidet tatt aldeles overhånd. Det holdt lenge med det papirarbeidet som var før; nå har det blitt helt meningsløst. Men det er en annen sak.

Men tilbake til januar 1933, sprettkalde vinterdager av den virkelig gode , gamle sorten. Det er ingen spøk å flytte inn i et stort og temmelig kaldt hus når det er 20 kuldegrader ute og ikke mange varmegrader inne heller. Men her var det god hjelp å få. Sivert på Foreninga stilte opp i to dager, fra morgen til kveld, og da far ville betale ham for jobben fikk han følgende klassiske svar, typisk for Sivert: "Nei, hain fe vårrå gled om'n har arbeid om'n itj ska ha betaling fær det å". Sånn kan det jo sies.

Om dette huset - "Doktorgården", var sentrum for helsestellet i Meldal de neste 40-50 årene. Far ble i Meldal i 33 år, til han ble pensjonert, men huset ble fortsatt i noen år brukt som det det var bygget for.

Hvor mange mennesker som gikk, ble leid, syklet, sparket, kjørte, eller ble kjørt opp bakken til Doktorgården er ikke godt å si, men det må ha vært ganske mange tusen. For der var det liv og røre, både dag og natt. Klokken åtte morgenen, eller kanskje nærmere halv ni, gikk far ned på sykehjemmet og tok imot pasienter der, især om røntgenbillede var ønskelig, og så tok han seg av de som var innlagt, de første ca. 15 årene vesentlig tuberkulose-pasienter. Og ganske snart etter klokken ni begynte det å gå i døren til venteværelset i Doktorgården, og når far tok fatt på kontoret sånn i ti-tiden, satt det nesten alltid en ganske stor menighet og ventet. De satt med ukeblader, de så på billeder på veggene, de så på hverandre, og mst av alt tenkte de vel på det forestående møtet med legen. Det er et viktig møte, og det er få som går til legen for moro skyld. De hadde alle sine håp, sin frykt, sine forventninger. Det blir slik.

Ingen hadde avtale om time - det var ikke på moten den gangen, men alle kom inn, før eller siden, samme dag. Om doktoren oppi denne kontortiden var nødt til å dra i sykebesøk kunne det bli temmelig sent for siste pasient.

Taushetsplikten ble ivaretatt med dobbel dør mellom venteværelset og kontoret, og også mellom kontoret og stua som lå rett innenfor. men uansett var det ikke til å unngå , at når lensmannen med sin kraftige auksjonariusstemme var på kontoret med sin meget gamle og meget tunghørte far, så fikk vi med oss det meste.

"Hain spær om du har haft vondt leng", brølte lensmannen. "Kå sa du fær nå?" svarte faren. Omsider ble det vel et resultat; i hvertfall kom han levende ut igjen, med sine snart hundre år på baken. Og Anders Grut var ikke den eneste i Meldal som hadde dårlig hørsel.

Når man forlot legekontoretog kom ut på trappa igjen kunne det vanke en overraskelse. Fars gamle far, min farfar, var på besøk av og til. Han hadde ikke levet et liv i overflod, snarere tvert imot, og han var umåtelig stolt over sine to sønner, især han som var prest, men en doktor var heller ikke å forakte. Og én dag ble far klar over at hans gamle far satt på benken utenfor kontorinngangen og grep tak i de som kom ut og lurte på om de ikke syntes de hadde en grepa doktor i Meldal. Jeg tror nok det var en forståelsesfull pasient som skjønte at dette slett ikke var noe far ønsket, og han sa fra inne om denne litt sære seansen. Bestefar var snill og velvillig og gjorde knapt noen vondt noen gang, men her var det vel litt av en bom.

"Ellers gikk no dåggåinn" som man sier, i 33 år, og i mange av disse årene bodde jeg i huset. Middag til avtalt tid i fellesskap var en sjeldenhet. Det ble i hvert fall ikke før siste pasient var loset ut av døra.

Nattklokken var en ulykke. Den durte så den kunne vekke døde, og den vekket i hvert fall meg. Svært ofte var det lensmann som laget denne støyen når han kom med en noe sen og noe glad bilist til blodprøvetaking. Også ellers var det uro. Til alle døgnets tider. Telefonen sto på fars nattbord hver eneste natt, og den var ikke lydløs den heller.

Ferie syntes ikke doktoren han kunne ta på vanlig måte. Under krigen var det lite bensin, og i feriene den gangen kjørte han oss andre dit vi skulle. Det kunne være på en gård i Surnadal, eller på en hytte ved Rovatnet, og i løpet av de åtte-ti dagene ferien stod på syklet doktoren hjem minst én gang, gjerne to. Det var spesielt sykehjemmet han ikke kunne slippe helt. Han hadde mest tillit til seg selv. Det kan bli for mye det også, antagelig.

Og ellers var huset stort og ganske kaldt, gangene var store og hadde plass til mye kulde om vinteren. Det var et stort loft, og kjeller med mange rom. Og når vannet frøs, ingen sjeldenhet i kalde vintre, ble det oppstandelse. Vann trenger vi alle, og især den som driver legekontor. Da fikk pasienter være pasienter, og vi sprang alle opp og ned i kjelleren og la varme kluter på rørene til det løsnet igjen, og med doktoren i spissen i opptiningsarbeidet.

Vi hadde ikke bare våningshus - et stort uthus hørte til, med garasje, vedskjul og ellers litt av hvert, blant annet et utedo, vesentlig til bruk for pasientene. Og så var det et stort uthusloft. Plass var det nok av. Og tomten var mer enn stor nok. Hagen var enkel, men noe stell måtte det være, og det ble min jobb etter hvert. Jeg opplevde gjennom alle disse årene aldri å se far ta i en spade, eller røske opp et ugress. Det var ikke hans greie.

Far var av den oppfatning at det skulle spares. Især gjaldt dette offentlige midler. Han bad sjelden, om noen gang, om noen form for oppussing. Noen fra kommunen så vel litt etter iblant, men det ble for dårlig. De regnet vel med at doktoren sa fra om noe burde gjøres, men da vurderte de nok litt feil.Doktoren burde egentlig ha forstått at det er mer besparelse i regelmessig vedlikehold, enn å la humla suse.

Jeg husker at far en gang fikk lønnspålegg fra staten. det syntes han var helt unødvendig og bad om å få slippe. Men da ble det panikk i departementet! Jeg fikk inntrykk av at dette ville velte hele statsforvaltningen. Huset og tomten var ideell for en som skulle vokse opp - rett i skogbrynet med stier opp i marka, fantastisk lekeplass for en liten og etter hvert litt større gutt, og utrolig fine muligheter for både lange og korte turer i skog og fjell, med og uten ski på bena. Det var fin utsikt utover, kirka, det gamle prestegårdstunet, deler av bygda og elva som slynget seg nedover dalen. Vi så livet på vegen nedenfor oss, og vi levde med i kirketider og den slags. Ikke minst var det utsikt til alléen mellom prestegården og kirka søndag formiddag fem minutter over elleve. Da kom sogneprest Berge i fullt firsprang, med, eller uten paraply og i fullt ornat nedover alléen. Men samme hvor mye han sprang og samme hvor mye den svarte prestekjolen blafret i vinden, så kom han for sent hver eneste gang. Og dette var selvsagt ingen hemmelighet for menigheten. Jeg synes nesten jeg må nevne at kirkeklokkene nærmest ble en del av familien, og jeg merket umiddelbart at det var en annen klang i de nye klokkene etter brannkatastrofen. Det ble ikke det samme. Men da bodde jeg ikke lenger fast i Doktorgåeden.

Vi hadde flaggstang, og det kunne være bra, men også til bry. At man skulle flagge på offentlige flaggdager var en selvfølge. Men far hadde den bestemte oppfatning at det skulle flagges på halv stang ved begravelse, enten det nå var storm eller stille, snø eller regn eller om sola skinte. Og flagget skulle ned og inn etterpå. Det var gjerne broren min eller jeg som måtte til pers, og det kom vi ikke utenom. Og om ikke en av oss var der, så føk han ut selv, i hvit frakk og med stetoskop i lomma. Respekt for avdøde var viktig for ham, og flagget skulle opp!

Det var rart, vemodig er kanskje rette uttrykket, den dagen mor og far flyttet fra Meldal - fra det som hadde vært mitt hjem i 33 år. Men noe problem var det ikke. Jeg besøkte huset flere ganger senere og satt på verandaen og drakk kaffe med distriktslegen, enten han nå het Lundeby eller noe annet.

Så ble det jo etterhvert barnehage da - fortsatt med ypperlig beliggenhet for barn, men kanskje ikke helt ideell som barnehage - huset var ikke bygget for et slikt formål.

Og så gikk barnehagetiden ut, og nå skal huset rives, eller er revet (dette er skrevet i mai 2019). Det erlitt rart for meg at huset forsvinner og at andre hus kommer i stedet. På en måte er mye av min identitet knyttet til Meldal og til akkurat dette huset og denne tomten.

Men slik er livets gang, hve sier ikke presten i begravelser - "Alt har sin tid…" (Pred. 3,1). Og det er en tid for en distriktslegebolig også, både når den kommer og når den er uttjent og skal bort.

Men sin historie har den uansett, og om jeg skulle komme i en situasjon i livet der jeg glemmer alt annet som har hendt meg, tror jeg kanskje glade barnedager i doktorgården i Meldal blir det siste jeg glemmer.

Av Johan Petter Hesselberg

Årbok 60, 2019, Meldal Historielag

Red:HSE