Ei bedrift blir bygd opp, og miljøet omkring

 

Ein dag først på sommaren i 1925 kom det to karar til gards på Hove. Det var Ivar Syrstad og Jon Syrstadeng.


20.05.2017 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: historie

De spurte etter han onkel, Ola E. Hove. De hefta ikke på, men drog åt Mosbrunna sammen  med onkel for å snakke med sjølmannen der, Sivert Mosbrynd.

De vart lenge borti Skjervdala, men ved nonsmaten kunne onkel fortelle at store ting vart på gang. Det skulle bli stort møln-bruk med skalstein, og i tillegg elektrisitetsverk for grenda. Dette var det første “spadetak” for Skjerva Bruk.

I 1926 kom anleggsarbeidt i gang. Klargjøring med tomt for bruket, og fraskriving av fallrettigheter var allerede gjort. Jon Syrstadeng var gründeren og ingeniøren bak det store arbeidet som nå kom i gang.

Lastebiler med store sementtønner kom til tomta i Smihåggåm. Her tok hestkjøretøy over transporten opp til damfestet ved Nybrua. Andre kjørte sand - og så kom støpinga i gang med inntaksdam og nye bru-kar. Bygging av rørgata var  var et kapittel for seg sjøl. Høge stillas måtte til da røra gikk høgt over bekken. Totoms plank ble skrudd sammen med jernband. 14 tommer var diameteren på vassrøra.

Etter mange måneders hardt arbeide kunne kvernhuset reises. I kjelleren skulle de store maskinene fra utlandet monteres. Turbin og dynamo kom på plass. Det store øyeblikket nærmet seg. Jon og flere andre åpnet damluka - så kom vatnet - og turbinen var i gang. Den tyske ingeniøren kontrollerte det hele i maskinhuset, - og så lyste det. Dette var i 1927.

Jon utvida bruket med sagbruk og høvleri. tidsmessige maskiner for rensing av frøkorn og frøknuse for grasfrø ble installert. De gamle bastuene på gardom vart avløst av den nye tørka. Hesttrafikken ble stor, og det måtte bygges stall.

Noe senere vart det bygget verksted for reparasjon av biler og kjøredoninger. Verkstedet tok på seg oppdrag av mange slag, og produksjon av ski var blant de mange ting folk som folk vart hjelpin med.

I 1939 vart ny dam og ny rørgate bygd. Den nye dammen kunne lagre vatn hele natta så det varte hele dagen etterpå.

Dambygginga var et storarbeid. Nå ble det bygget taubane fra kverna opp nydammen, og tørmørtelen gikk med løpekatt oppover. Nå kunne kverna gå hele dagen og lysverket som regel hele døgnet, og attpåtil skaffe kraft til Kvam Meieri.

Så kom krigen - med nye vanskeligheter og oppgaver. Men det verste hendte 13.juni 1944. Da brant hele anlegget ned til grunnen. Bare maskinhuset var noenlunde uskadd. Jon så hele sitt livsverk lagt i aske på noen få timer.

Gjenoppbygginga kom til å gå i rekordfart. Bøndene forsto at kvern måtte en ha i bygda. Tomta ble ryddet, stort sett på dugnad. Tømmer kom fram - på sommerføret - og ble saget på gardssagene ute i bygda. Kvernhuset kom opp på rett tid, men sagbruk og høvleri samt bilverkstedet vart nedlagt.

Da Jon gikk bort i 1947, var det kona, Ingeborg, som tok over ei tid. Sønnen Sivert har hatt mye av ansvaret for kverna siden tenårsalderen.

Under Siverts ledelse er Skjerva Mølle utbygd til ei moderne bygdemølle med kraftfórblanding og store siloer som kan ta imot kornet i bygda.

 

Av Gunnar Sølberg

Hele historien kan leses i årbok 35, utgitt av Meldal historielag i1994.

 

Red: Hilde Stina Elshaug

Annonser


Medlemmer