www.meldal.no

Kjærringa har holdt på å klippe kyr.

Det hender jeg spekulerer litt på disse dyra, det er jo noen enkle sjeler, null interesse for Shakespeare eller Mozart, eller litt hjemmelaget plystring for den del. Ingen filosofiske tanker om meningen med livet eller livet etter døden (i dette tilfelle slakteriet)

Det dreier seg mat. Kan det spises? -spis det, kan det ikke spises? -smak på det! Melka kommer ut under og dritten bak - det er kua i et nøtteskall
Så drar kjærringa fram klippemaskina, det er noe jeg bruker å gjøre sånn på høstparten, og da kommer individualistene fram.

Foto: Siv-Merete Myhr

Når klippemaskina prøvekjøres møter de gamle, rutinerte opp først, der står de i rad og rekke foran kjettingen. Når jeg åpner opp kommer den første sigende inn, runder hjørnet og går fram og setter fast hodet i fanghekken. Der blir hun stående med hodet nesten ned på forbrettet med halvlukkede øyne og sikler i rent velvære mens jeg klipper hale og halerot. Halen svinges velvillig til side mens den mest pinlige intimbarbering finner sted, og føttene er solid plantet i golvet mens jeg kryper mer eller mindre under for å få med buk og jur.

Etter gamlingene kommer de mer eller mindre vanskelige. Ingen av dem har på noe som helst vis tenkt seg inn bak kjettingen, så her må det kraftfor til, men det meste ordner seg med de fleste.
Så har vi ku nummer 422. Hun har hatt en del traumer i barndommen og liker IKKE noe utenom det vanlige (422 er den eneste kua jeg har hatt som prøver å klatre over innredningen når det kommer folk inn i fjøset)

Foto: Siv-Merete Myhr

Da 422 oppdaget at hun var utplukket til klipping tok hun beina fatt og forsvant som et lyn. Nå har ikke jeg så veldig stort fjøs, så etter litt leting fant jeg henne igjen med svikt i knærne og salrygga der hun gynga fram under buken på den største digerdeisingen i hele fjøset.

Der hadde hun tenkt å være og hele fjøset var i kok og bevegelse før jeg fikk henne i vei mot klippeplassen. Vel kommet fram var selvfølgelig fanghekken opptatt av de gamle, rutinerte som håpet på klippereprise, og før jeg fikk fjernet dem var selvfølgelig 422 borte igjen! - jaja, det meste ordner seg for snille jenter, og heldigvis for oss andre også som ikke kan skilte med så mye snillhet!

Ku nummer 422 ble klippet, omsider, da var det verre med 1053 Silvia (Silvia var datter av en Svensk okse som het S. Adam - populært kalt Saddam - så navnet var selvsagt. Silvia har forresten en datter som jeg har kalt Victoria som har fått en kalv som heter Estelle. Nå må jeg snart lese meg opp på Svensk kongelitteratur for å føre denne navnetradisjonen videre)
For å komme tilbake til saken - Silvia var ekstremt glad i folk, hun anså at alle på to føtter var der for å klø henne, så det var i det hele tatt ikke vanskelig å få henne inn til klipping. Men der var det slutt!

Jeg startet opp så forsiktig med å klippe halerota, dermed hoppet Silvia rett opp og til siden. Så blåholdt jeg halen med ei hånd og klippet med den andre mens Silvia prøvde å sparke meg. Ei ku som sparker på den måten er farlig, jeg skal ikke påstå at jeg hadde en "nær-døden"-opplevelse, men en "nær-sykehus"-opplevelse var det definitivt. Da jeg begynte å anse prosjektet som altfor risikabelt hadde jeg klippet litt halerot, mesteparten av halen, baksida av ett lår og ei lang stripe vannrett over ei side av vomma. Jeg trøstet meg med at det var bare meg og dyrlegene som skulle se skamklippinga, og de har vel sett det meste opp gjennom åra.......

 

Sånn ser en vellykket ku-klipp ut. Foto: Siv-Merete Myhr. 

Herlighet, dette ble langt, antakelig i lengste laget, men skitt au, de av dere som har kommet så langt som hit kan nå sukke lettet ut, jeg er ferdig med skrivekløen for denne gangen :-)   

Sier "Kjærringa"

 

 

Hovedfoto: "Kjærringa"

 

Red: RS