Flyttesjau fra Sørlandet til Trøndelag i 1946

 

Ingvar Hasle og jeg hadde giftet oss St. Hans 1942.


08.09.2018 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: historie

Han hadde da vært faglærer og altmuligmann på Holt Landbruksskole ved Tvedestrand siden 1941.

I 1944 flyttet vi til Froland ved Arendal der Ingvar var blitt tilsatt ved Fylkets arbeidsskole. Krigsåra var vanskelige, og det gjorde det ikke lettere at vi fikk familieforøkelse to ganger før fredstilslutningen.

Men vi sleit oss gjennom på et vis, og etter krigsslutt kjøpte Ingvar en gammel Fiat de Luxe 1926-modell med kalesje.

Sertifikat tok han på rekordtid i Arendal. Bilen hadde stått i opplag noen år og var temmelig nedslitt. Deler fantes jo ikke å få kjøpt.Men Ingvar var ivrig og plukket hele doningen fra hverandre og satte den sammen igjen.

I 1946 hadde Ingvar fått stillingen på den nye, faste arbeidsskolen som skulle opprettes på Løkken. Ingvar hadde vikariert ett år (1940-41) på den flyttbare snekkerskolen som det året var på Storås i Meldal, så han var kjent i bygda fra før.

 

Vi måtte altså forberede oss på flytting igjen. Lærerlønningene var ikke så mye å skryte av den gangen, så vi måtte snu på skillingen.. Flytting kostet penger, og noen flyttegodtgjøring fantes ikke. Vi tenkte på hvordan vi skulle gjøre flyttingen billigst mulig. Møblene ble sendt på jernbanen, og ei full jernbanevogn fra Froland til Berkåk kostet 86 kroner. Fra Berkåk ble møblene fraktet med to lastebiler til Løkken. Her ble utgiftene vel 300 kroner. 

Det var blitt langt på høst, og jeg var i sjette måned med neste familieforøkelse. Vi stablet de to småbarna, en gutt og ei jente og oss selv sammen med nødvendig utstyr inn i bilen. Som før nevnt hadde bilen kalesje.og var kald og trekkfull. Celloloidvinduene blafra når vi kjørte. Vi måtte pakke oss godt inn for å holde varmen.

Det var blitt 6. oktober før vi kom oss avgårde på første etappe, som skulle gå fra Froland til mine foreldre på Landøya i Asker. Høstregnet silte, og det var mørkt og hustrig, for Ingvar var ikke klar til start før langt på dag. Vi la i veg med godt mot., og det kunne nok trenges, for etter noen mil punkterte det ene hjulet, og noe reservehjul fantes ikke. Ingvar måtte ut i mørke og regnvær og lappe ved hjelp av en lommelykt.

Vi ble selvsagt enda mer forsinket, og da vi nærmet oss Drammen, begynte vi å bli redde for at vi hadde for lite bensin. Vi speidet etter en åpen bensinstasjon, men det var blitt ut i de små timer, og alt var lukket og låst. Vi fryktet nå at vi ikke skulle komme oss opp Lierbakkene, og forsøkte å finne en bilist som var villig til å slepe oss oppover. Men nei. Vi seig omsider over bakkekammen for egen maskin og pustet lettet ut. Motoren ble slått av for å spare bensin, og vi trillet nedover bakkene mot Landøya. Men plutselig var veien sperret, og vi måtte pent sette på motoren igjen og kjøre tilbake for å komme på en annen veg.

Ingvar hevdet at bensinforbruket var minst ved sakte kjøring, så vi kjørte nærmest i skrittgang de siste kilometerne. Utrolig nok holdt bensinen akkurat til vi svingte inn på tunet til mine foreldre tidlig om morgenen, 7. oktober. Det var noen trøtte sjeler som karret seg ut av kjøredoningen da!

Vi ble over en dag på Landøya for å få hvilt og ordnet med nye forsyninger av bensin og mat. Tidlig neste morgen startet vi opp i godt vær med fornyet mot.

Noen mil fra Lillestrøm rister bilen i et voldsomt brak. Det ene dekket hadde rett og slett eksplodert. Her hjalp det nok ikke med vanlige lappesaker!

Vi skubbet bilen ut på siden så den var utenfor kjørebanen. Ingvar tok av det ødelagte hjulet og forberedte seg på å bli borte en stund. Fikk han ikke reparert hjulet i Lillestrøm, måtte han til Oslo.

Jeg var ikke særlig høy i hatten der jeg satt. Ikke visste jeg hvor lenge Ingvar ble borte, men jeg hadde ingen annen mulighet enn å bli sittende der jeg satt og passe på ungene.

Etter et par timer kom Ingvar igjen. Hjulet skulle bli reparert i Lillestrøm, men vi måtte få slept bilen dit og overnatte der. Først på ettermiddagen neste dag ble hjulet ferdig, og vi kunne fortsette turen nordover.

I 21-tida var vi på Lillehammer, og vi måtte fylle bensin. Ingvar fant ut at det var for lite luft i det ene hjulet og satte på luftslangen. Plutselig hørte vi et nytt brak! Et hjul hadde eksplodert igjen. Det viste seg at luftmåleren var i ustand.

Vi hadde tenkt å fortsette turen nordover mot natta, men vi måtte igjen ha bilen på verksted, selv måtte vi overnatte på hotell.

Hele formiddagen neste dag gikk før vi fikk bilen klar. Det viste seg at det eksploderte hjulet var umulig å reparere. Men til alt hell var det en mann som hadde samme type bil, han lånte oss et hjul. Vi fortsatte da turen, og etter hvert ble det mørkt. Hva verre var, det hadde sluddet i høyden så vegen var sleip og glatt. Det var en farlig ferd med en så medtatt bil og så blankslitte dekk!

Sjåføren ble etter hvert helt utslitt. Jeg kunne ikke avløse, for jeg hadde ikke sertifikat den gangen. På fjellet mot Hjerkinn stanset Ingvar bilen og sa: "Jeg må ha en liten lur. Hold deg våken og vekk meg om ca. 20 minutter"! Han sovnet momentant, og ungene sov heldigvis det meste av denne besværlige turen. Selv var jeg for urolig til å kunne duppe av om jeg hadde villet. Jeg passet klokka, og Ingvar fikk sin vesle lur som nok kvikket opp litt.

Vi fortsatte å snegle oss fram, livredde for at det skulle bli en ny punktering, eller at vi skulle segle av veien.

Men den eviglange turen tok omsider slutt. tidlig på morgenen den 11. oktober ankom vi Løkken og stanset ved hotellet. Her syntes de nok ikke at vi var presentable nok! Vi ble henvist til et pensjonat som lå like  nærheten. Der kimte vi på mange ganger før vi merket noen reaksjon. Til slutt dukket det opp et mannshode i vinduet i øverste etasje. Mannspersonen hilste oss med ordene: "Er dette en tid å komme på?" 

Det var vårt første møte med Løkken

 

Ved Åse Gullvåg Hasle

IMG 8894

 

Fra årbok 38, utgitt av Meldal historielag i 1997

Red: Hilde Stina Elshaug

Annonser


Medlemmer