www.meldal.no

Vi kan trygt si at det er historisk i den forstand at noe liknende aldri kommer igjen. Butikkene "Freninga" og "Samvirke" hadde hver sin stemning og omgangstone, kall det gjerne sjarm, ved siden av sin egentlige funksjon. Det oppdaget vi som vanket i dem begge. Det var ikke alle som gjorde det.

Mine minner fra disse butikkene stammer fra midt i trettiåra og utover, og det var én ting de hadde felles tross ulikhetene. Begge var en gullgruve for ombausam onga. Inne i butikken kunne en følge med i litt av hvert blant annet en praktisering av kjapp muntlighet ikke minst atta disken. Minst like spennende p sin måte var lagerrommene, egentlig forbudt område for små røvarlegger. Minnene derfra viser at det er med luktesansen vi huske aller best. Et butikklager p den tida luktet først og fremst av mjøl, men så var det så mye annet som blandet seg med mjøllukta: frukt, lær, lampolje, kjøpfrau, sirup, smør, tørrfisk, treull, måling og lakk. på Freningen fikk vi i tillegg en ram dåm av garveri. Og lastebilene som kom fra byen med varer en gang eller to i uka, hadde også med seg duft fra den store verden; noe eksotisk som langt på vei kunne måle seg med møtfram til kveldsbussen.

Nei, aldri får vi disse butikkmiljøene igjen. Bra kanskje, når en tenker på den arbeidstida de hadde, de som sto i både seint og tidlig, og på de mange tunge løftene som de måtte ta, men trist når vi tenker på butikkene som møtesteder. Det var både torg og kafe uten å være noen av delene. Det var enkelte som brukte både to og tre timer på handelen - oppholdet på butikken bød jamt på god underholdning. Den gangen hadde ikke folk mer moro enn den de laget sjøl. Tidtrøyte fra boks hadde knapt noen hørt om - det var forresten bare fiskeboller som var på boks.

Med all respekt for de mange replikkunstnerne som har trødd plankene bak disken både på Freningen og Samvirke, er det Èn jeg minnes spesielt, og det er ikke bare for replikkene, men for et aldri skiftende hum¯r - idag ville vi vel helst kalt det en sterk og lys utstrÂling. Det sies om en del folk at de er institusjoner i institusjonen, men aldri har jeg tenkt p det med større rett enn når det gjelder hainn Sivert på Freningen. Han gikk og nynnet og sang det meste av den lange arbeidsdagen. Folk ble i humør av å handle med ham og være sammen med ham i butikken. Han var et helt kultursentrum for å bruke et moderne byråkratord.

Et gutteminne viser hvor handfritt han ordnet opp:

På Freningen hadde de et oljehus med nettingvegger. På disse veggene kom det rim om vinteren - et tjukt rimlag som en dag ble for fristende for ei lita tunge. Men det var kaldt, og dermed hang tunga fast, og gutsekken skrek og bar seg så godt situasjonen tillot. Da kom'n Sivert forbi, nynnende som alltid. Han sa ingenting, bare knipset på rette sted med tommelen og pekefingeren, og vips så var tunga fri. Sivert lot seg ikke merke med noe og gikk nynnende videre.

Med et knips hadde han reddet dagen for en rådlaus liten gutspøl.

Det var neppe det eneste problemet n'Sivert på Freningen løste den dagen.

ved Arulf Grut

Årbok 38, 1997. Meldal Historielag

Red: Hilde Stina Elshaug