Lensmann hadde nærkontakt med befolkningen og respekt

Kjell Dalheim hjemme i stua si i Gammelveien

Pensjonert lensmann i Meldal, Kjell Dalheim har latt seg intervjue om sitt engasjement for lokalsamfunnet før og nå.


07.10.2020 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: Bli kjent med...

Kjell Dalheim er vant til å prate med journalister. Da han var lensmann i Meldal, ringte de hver dag til lensmannskontoret både fra Avisa Sør-Trøndelag og Adresseavisa. Nå er det litt annerledes - han skal svare for seg selv, trenger ikke tenke på taushetsplikt og har god tid til å svare på spørsmålene. Den gang hadde journalistene knapt nok tid til å få med seg hele historien - de hadde deadline å overholde, og sakene kom ofte skjevt ut i media. 

Dalheim ble pensjonist som 60-åring i 2006, etter å ha jobbet ved Meldal lensmannskontor siden 1973. Før det fikk han erfaring som politi fra Askim og Notodden etter politiskolen i Oslo som den gang var gratis, nå må politistudentene ta opp lån under utdanninga.  

 

-Har du fanget mange skurker, Dalheim? 

-Ja, ler Dalheim, vi måtte jo ta tak i folk, men vi skulle leve med dem i samfunnet etterpå. Jeg har blitt gode kamerater med mange jeg har arrestert.

-Jeg har sendt endel til fyllearrest, eller drukkenskapsarrest som det het, på Orkanger.  Det er en ventecelle hvor arrestantene kan sitte kun ett døgn før de eventuelt må flyttes til Trondheim.

 

 

Før var det kun politifolk på lensmannskontorene

-Lensmann hadde alle typer politisaker, hele spekteret av kriminalitet, så vi måtte være veldig allsidig og ha greie på alt. Lensmann var blant annet både bidragsfogd og namsmann. Alle meldte dødsfall til lensmannskontoret og vi tok naturskadetakster for naturvernforbundet. Mange kom til lensmann for å skrive skjøte, søknader og testamente. Det som var praktisk med etaten var at vi kunne gjøre alle andre oppgaver og slapp å vente på kriminalitet, slik som de siste årene jeg jobbet som lensmann i Meldal.

-Litt etter litt forsvant mye, og det ble mer politioppgaver. Nå er det rent politiarbeid som gjøres på lensmannskontorene - namsmann er vel fortsatt under politietaten. Forliksrådet også, og kontorpersonell er ansatt.

-Annen hver helg hadde vi hjemmevakt. Da dro vi ut alene om det var noe. I dag kommer det kanskje to patruljer med politihund. Vi hadde heller ingen samband til å begynne med. Da vi fikk mobiltelefon måtte vi dra den med oss i bærmarka og overalt (10-15 kilo de første). Før det, var det populært blant folk å avlytte politiradioen med avlyttingsutstyr som var å få kjøpt.

 

 

-Ungdom var overrepresentert i den typen kriminalitet vi hadde mest av, som var tyveri og innbrudd, men det var jo i alle aldersgrupper. Trafikkulykker, branner og noe legemsbeskadigelse, spesielt i forbindelse med alkohol og andre rusmidler. Det var også økonomisk kriminalitet og bedrageri.

-Vi hadde nært samarbeid med skolene og var der ofte og snakket med elevene. Kontakten med foreldrene var også god, så vi fanget opp de som var i ferd med å skli ut. 

-Vitneavhør gjorde vi hjemme hos folk, da skrev jeg for hånd og fikk vitneutsagnet underskrevet på stedet. Det er stor forskjell på å snakke direkte med vitner, i forhold til på telefon.

-Mangel på nærkontakt med befolkningen i dag, er jeg bekymret for. Før hadde politiet en veldig stor kontaktflate og nøt respekt. Jeg opplevde at det var en fordel at vi var små, var kjent med folk og kunne fange opp problemungdom i god tid.

 

Narkotika kom hit tidlig

-I Meldal kommune kom narkotika allerede på 1970-tallet. Vi prøvde å informere om farene og brukte skremsel som virkemiddel, det virket. Vi var redd det kunne bli for omfattende blant ungdommene.

-Før gikk veien fra alkohol og hasj til sterkere stoff, og det var lettere for oss å identifisere det i miljøene. I dag er det i flere og andre miljøer, og krever omfattende etterretningsvirksomhet.

-Selv om statistikken viser mindre kriminalitet, tror jeg mange ikke blir anmeldt og etterforsket. 

-Det er jo ikke så stort marked for heimbrent nå heller, sier Kjell Dalheim og ler. Folk har råd til å kjøpe den alkoholen de trenger og kriminaliteten forandrer seg med samfunnet.

 

-Samfunnet må legge opp politiyrket i forhold til tiden vi lever i.

Vi har jo blant annet nettkriminalitet som ikke eksisterte før, og det er mer våpen blant folk. 

Ungdommen har vært veldig lovlydige de siste årene og det er ønskelig at den trenden holder seg.

Så håper jeg at de som trenger hjelp av politiet tar kontakt, selv om kontoret er lenger borte, sier Dalheim.

 

 

5EBDD005 F9BE 4AEC AAF7 177B5AB0BE9E

 

I bedre form nå enn for ti år siden

Kjell Dalheim er svært fornøyd med sin nye bolig i Gammelveien og går tur hjemmefra omtrent hver dag. Da er det i Grefstadbakkan og Resfjellet, som er målet. -Det er ikke så mange som kjenner meg som lensmann lenger, når de møter meg, men de eldre gjør jo det. 

Da jeg begynte å få vondt i et kne for mange år siden, tenkte jeg: "Dette skal jeg ikke ha noe av!" og begynte å gå turer, - nå er det helt borte. Jeg er i bedre fysisk form nå, enn da jeg var på lensmannskontoret hvor det var mye stillesitting de siste årene.

 

-Jeg har også engasjert meg mye i nærsamfunnet etter at jeg ble pensjonist, og var blant annet med å starte venneforeninga til Meldal Bygdemuseum for rundt 10 år siden, der var jeg styreleder noen år. Nå er jeg styreleder i borettslaget her, hvor det er 10 boenheter, og alltid noe dugnad. Så var jeg med på dugnader på Erikka-plassen. Som medlem av Rotary siden 90-tallet har jeg lært veldig mye om samfunnet.

 

 -Tiden som pensjonist går mye til å ta seg av familien, sier Dalheim. Han og samboeren har barn fra tidligere ekteskap og har 15-16 barnebarn fra Helgeland til Kongsvinger. Dalheim sin sønn bor i Buvika og datteren i Kongsvinger. -Vi begynner å kjenne de veiene ganske godt, sier han og ler. 

 

 

Da Kjell Dalheim startet som lensmannsbetjent i Meldal 1973, bodde han i lærerboligen ved gamle Grefstad skole som er borte nå. Så bygde de hus i Nedre Bergslia i 1977. Han sier at han følte seg godt tatt imot og ivaretatt da han kom hit til Meldal. 

-Jeg vokste opp på småbruk i Ronglan sør for Levanger, så har jordbruksbakgrunn, og ønsket å jobbe på landsbygda.

Det var tilfeldig at jeg ble politi, sier Dalheim. -Etter militæret i Nord-Norge tenkte jeg på teknisk utdannelse men så ble jeg oppfordret til å søke. Først på 90-tallet var polititjenesten under fylkesmannen, som var arbeidsgiver.

 

 

Tekst og foto: Hilde Stina Elshaug

Annonser


Medlemmer