www.meldal.no

Ingmund Børset har vært interessert i skihopping så lenge han kan huske. Helt siden han satte utfor Lahti-bakken på Bjørnli som liten guttunge, har hoppsporten vært en del av selve identiteten til 67-åringen.

- Jeg drev med skihopping fram til jeg kom i 16-17-årsalderen. Da ble bakkene etter hvert så store at jeg ikke turte lengre, humrer Ingmund til meldal.no.

Børset forteller ivrig fra oppveksten sin ved «Finland» på Bjørnli, altså like ved skøytebanen, og at han og de andre ungene i nabolaget nærmest bodde i hoppbakken hele vinteren.

- Jeg var nærmeste nabo til Lahti-bakken, som vi hoppa rundt 25-30 meter i. Området het sikkert Finland på grunn av at det hadde bodd finner der en gang i tida. Vi var som regel i bakken til det ble mørkt.

Ungene på Bjørnli gikk på skole annenhver dag på den tida. Dermed hadde de plenty med fritid de kunne bruke i bakken.

Etter at Ingmund la opp som junior, hadde han pause fra sporten fram til sønnen Kurt ble født og allerede som 6-åring deltok på hans første hopprenn i Knyken i 1979.

- Siden ballet det bare på seg. Noen år senere fullførte jeg alle trenerkursene som var tilgjengelig. Det var viktig for meg å prøve å backe opp guttene på Løkken så godt jeg kunne. Vi var flere fedre som gikk sammen om det.

Kurt ble trukket inn i Trønderhopp året før han var ferdig på ungdomsskolen og dro ofte inn til Granåsen på treninger, naturligvis med Ingmund på slep. Så en dag i 1990 var det kveldsrenn i Granåsen, der arrangørene manglet en dommer.

- Jeg ble spurt, selv om jeg ikke hadde tatt noen form for dommerkurs. Jeg hadde sett såpass mange hopprenn at jeg ville prøve. Siden ble jeg med regelmessig, men jeg tok ikke dommerkurs før jeg fikk tilbudet om å bli forbundsdommer tre-fire år senere. Før det var jeg den eneste i kretsen som dømte uten å ha tatt dommerkurset.

I hvert år siden 1990 har Ingmund Børset altså vært med og dømt kretsrenn, landsrenn, norgescup-renn og NM (både stor og liten bakke).

- Jeg har hatt alvorlig mange fine opplevelser gjennom hoppsporten. Jeg har også vært til Sverige og dømt to ganger, i bakken i Örnsköldsvik, samt på treninger for landslag og rekrutteringslag.

Ingmund har dømt i brorparten av bakkene i Sør-Norge.

- Jeg har blant annet dømt i Oslo-området, Drammen, på Rena, Lillehammer og Molde. Jeg har ikke dømt i Holmenkollen, men jeg dømte i Midtstubakken, som ligger like ved.

Han skulle egentlig dømme i Molde i helga, men rennet ble avlyst på grunn av snømangel og flytta til Oslo.

- Du har sikkert utrolig mange historier du kunne fortalt, men har du én som står ut som ekstra spesiell?

- Vet du, jeg var i Molde og dømte et Norgescup-renn en gang. Da det var pause, kom Ingolf Mork, en gammel skihopper fra Molde (som gikk bort i februar 2012), opp i dommertårnet og ville se alle dommerne i øynene. Han var virkelig stressa, han var ikke blid i det hele tatt og lurte på hvorfor bare én av oss hadde gitt 20 i stil til Johan Remen Evensen og hva de andre hadde trukket for.

- Det viste seg at det var Kurt som hadde gitt 20. Da kikket Ingolf på han og sa «her er det en som kan skihopping, dere andre må skjerpe dere», humrer Ingmund, som selv ga 19,5, mens andre var nede i 18,5.

Ingmund innrømmer i dag at hoppet til Evensen egentlig var «et perfekt hopp».

- Slike episoder er det artig å tenke tilbake på, helt klart et tilfelle som fortsatt sitter i litt.

Dersom Ingmund ikke er ute og dømmer, ser han mer enn gjerne hopprenn på tv. Der følger han naturligvis litt ekstra med på dømminga.

Det har gått med veldig mye tid på dømminga de siste 27 årene og det har blitt mange kalde dager i diverse hoppbakker i 20 minusgrader.

- Til tross for tidsforbruket og at det er kaldt til tider, er ikke dette noe jeg ville vært foruten. Du treffer så mye folk og blir kjent med folk over hele landet. Heldigvis har jeg også ei i huset som har godtatt at jeg er mye borte i helgene om vinteren. Kona er hoppinteressert, hun også.

I mars reiser Børset til Sprova for å dømme i Kombinert-NM.

Under Prøve-VM og VM i Granåsen i 1997 hadde Ingmund og en annen kar ansvar for sporet i tilløpet.

- Det var en stor opplevelse, og selvsagt mye ansvar. Vi klarte oss gjennom det og fikk ingen klager, så det gikk smellgodt. I dag har de islagte porselensspor, så tilløpene er ikke noe problem i det hele tatt lenger.

- Hva er ditt beste minne som fan?

- Noe av det største jeg har sett var når det ble satt verdensrekord i Vikersund. Og så var det en periode der Kurt var med på landslaget og blant annet deltok i skiflyging i Planica.  Det var forferdelig urolig og vindete der. Da var jeg redd. Jeg fikk ikke ned en matbit før hopprennet var ferdig. Kurt ble nummer åtte, etter å ha ligget på 22. plass etter første omgang. Han hadde det tredje beste hoppet i andre omgang. Det var fantastisk.

Etter at Kurt la opp, har han blitt FIS-dommer. Kurt og Ingmund har dømt flere renn sammen.

- Det er ikke så veldig utbredt med fedre og sønner som driver med hoppdømming sammen. Jeg kommer på to andre tilfeller på landsbasis, sier Ingmund.

67-åringen har ingen planer om å gi seg med det første.

- Så lenge jeg kommer meg opp i dommertårnet, så kommer jeg til å fortsette med dette, humrer han og legger til:

- Jeg skal i hvert fall holde på til jeg blir 70.

For noen år siden var det bra med dommere i Orkdalsregionen. I dag er Ingmund og Kurt de to eneste, i tillegg til én som er i ferd med å gå av på grunn av alder.

 - Vi skulle gjerne hatt bedre rekruttering på dommersida. Jeg ymta frampå litt på Facebook i høst for å høre om noen var interesserte i å bli med, men fikk ikke noe respons. Så jeg prøver her også: er du interessert i å prøve deg som dommer, er det bare å ta kontakt, så skal jeg hjelpe deg med å komme i gang!

- Heldigvis har vi berga greit på kretssiden, da det er så få renn. Det er så få bakker som får til å arrangere, rett og slett på grunn av mangel på snø.

Det var blant annet terminfesta hopprenn i de mindre bakkene i Kløvstein denne vinteren, men de måtte også utgå på grunn av snømangel.

I andre bakker, blant annet i Knyken og Granåsen, er de ikke avhengige av snø for å arrangere renn.

- Skihopping var en vinteridrett før, nå holder utøverne på hele året med plasthopping på sommeren. I Granåsen har de treningshopprenn hver tirsdag. Dit drar vi og dømmer. Vi ser på det som dommertreninger, for vi trenger å vedlikeholdes vi også. Jo mer du dømmer, jo sikrere blir du.

- Er det noe samarbeid dere dommere imellom under renn?

- Det er lite. Vi sitter ofte adskilt i hvert vårt avlukke og stilkarakterene skal sendes inn omtrent øyeblikkelig. Vi rekker ikke noe samsnakk, men vi jobber sammen og diskuterer mellom omgangene.

- Det hender at vi lurer på om vi trakk for mye eller for lite. Utgangspunktet er 20 poeng, så må vi bestemme oss for hvor mye vi skal trekke for luftfasen, landingsfasen og utkjøringa – var den armen nede i bakken eller ikke? Det er vanskelig å se noen ganger og vi har ikke tilgang på repriser. Heldigvis ser dommerne som regel det samme, så det vises på dommerlistene at vi har vært på samme renn. Det er ingen som ønsker å være den som skiller seg ut, humrer han.

- Jeg har en stor fordel som dommer, og det er at jeg hører så dårlig. Jeg bruker høreapparat, men de gnåler bare i hoppbakken, så jeg vet aldri hvem det er som hopper når jeg gir dem karakter. Dermed får jeg ikke favorisert noen. Jeg vet det har vært tilfeller, der dommere har hatt litt lett for å gi bedre karakterer til gode og kjente hoppere, og sånn skal det ikke være.

- Det har heldigvis retta seg nå, det var verre før. Dømmer du for mye feil, eller for patriotisk, internasjonalt, kan du nå bli suspendert i en hel sesong. Det er et veldig bra tiltak. Jeg vet det har vært tre-fire tilfeller de siste årene, der dommere har måttet stå over renn, før de kunne dømme igjen.

Å være hoppdommer er ikke en lukrativ jobb når det kommer til det økonomiske.

- De yngre dommerne som dukker opp, har som regel vært med og hoppa selv. Det er spesielt interesserte. Vi har ingen inntekt på dette, det er mest utgifter. Vi får kjøregodtgjørelser og dekt overnatting. Det koster litt, men det er verdt det når du sitter igjen med så mange gode opplevelser. Det er lidenskap.

Øverst finner du flere bilder, både av Kurt og Ingmund.