www.meldal.no

Jeg må minne om det gamle ekteparet der kona bad mannen hente noe i kjelleren, og han var snill, og kanskje bedre til bens enn kona, og gikk ned i kjelleren. Så kom han ikke på hva han skulle der å å gjøre, og gikk opp igjen. Så spurte han kona: “Kå va det e skoill gjørrå ni kjellarn?” Og kona svarte i i en bisk tone: “Det vet da væl itj e nå om!”

-Så det kan nok hende at min beretning kan ha noe preg av dette. Men jeg husker mye fra 1930-40 årene gjennom egne opplevelser.

  

 

-Mine foreldre kom som distriktslegepar til Saltdal i Nordland i 1924, og året før de kom dit hadde det vært ulvespor rundt distriktslegeboligen - et par ulver hadde tasset rundt der om natten. Far og mor så aldri ulv, men far drog med rein og pulk og med same som kjørekar til sykebesøk, langt inn i ødemarken. Og så kan man spørre hvilken nytte han gjorde, når han kom til en bortgjemt plass ved svenskegrensen, til en liten gutt med lungebetennelse og der det åpenbart ikke var noe å gjøre. Var det trøst for foreldrene? -Ja, det var!

Far spurte senere, og de sa det var greit - de hadde forsøkt den høyeste ekspertise som var tilgjengelig i kongeriket, og de måtte bøye seg for faktum. Hvis de ikke hadde fått doktoren til å se på gutten, hadde de aldri fått en rolig stund med seg selv mer. Så det hjalp.

Så kom de til Meldal i 1933 med meg på lasset - et halvt år gammel, til en splitter ny distriktslegebolig. Sivert Resell (Sivert på Foreninga) hjalp til med innflyttingen. Mor ville betale - “nei, hainn fe vårrå glad om’n har arbeid om’n itj ska ha betaling attåt”. Et typisk svar for meldalinger.

Det nye sykehjemmet i Meldal som sto ferdig i femtiårene var mye en konsekvens av dugnad.

“Milde gaver bygget Meldal sykehjem”

Jeg har blitt fortalt at mor (eller var det tante Borghild) og jeg skulle til byen en dag å besøke mormor. Vi gikk over Messbrua tidlig morgen og tok bussen. Jeg pleide å kaste sten i bekken og gledet meg over plaskene. Denne morgenen var bekken tørr, og jeg gråt av skuffelse. Da vi kom tilbake samme kveld hadde det vært et skikkelig skybrudd og Messbrua var gått og vi kunne ikke komme hjem. Vi overnattet på Tøfte. Dagen etter kom far rundt Å og hentet oss.

Man må dessverre regne med at unger kan gjøre livsfarlige ting uten at de skjønner at det er galt. Det høres ille ut å padle på elva i en lekk kano, uten at man kan svømme, og elva er dyp og det er strøm overalt. Men så gal var jeg en gang i 9-10-årsalderen. Midt under padlingen oppdaget jeg på elvebrua far og min eldre bror, og avstanden var ikke mer enn vel hundre meter. Min frykt for anledningen var ikke døden, men straff og formaninger i anledning saken. Jeg tror far var nokså fortvilet, og det holdt med alvorlig forklaring/formaning.

En annen sak var heller ikke bra. Vi bygget oss lauvhytte i “Bøysenskogen” sammen, fire-fem av guttene fra barnehjemmet og jeg, og der røkte vi sigaretter, riktignok med enebork som tobakk, så på den måten var det ikke så farlig. Men skogen var tørr, og vi hadde nok ikke mye tanke for brann.

 

Ved Johan Petter Hesselberg

 

 

 

Hele historien kan leses i årbok 55, utgitt av Meldal historielag i 2014. 

Red: Hilde Stina Elshaug