www.meldal.no

På folkemunne bar det namnet “Munksprangstuggu”. Berget ovafor stuggu vart kalla Munkspranget. Sagnet sier at en munk var på rømming unna øvrigheta. Denne munken sprang utfor berget og mista livet.

Stuggu bestod av to rom nede slik skikken var. Ei lita daglig-stuggu og kammers. Det var loft over stuggu.

For meg fikk denne stuggu et anna namn, “Bessmorstuggu”. Der bodde mine besteforeldre på morsida. Det vil si, han var egentlig min ste-bestefar. Han hadde ingen egne barnebarn. Ingen kunne være mere og kjærere bestefar enn han. Hele min barndom var preget av hyppige turer til bessmorstuggu. Der var min eventyrverden. Bestefar kunne fortelle de mest artige og eventyrlige historier. Jeg var med bestefar og hogg spikved oppi marka, både på Halsan og borti et sted som kalles “Surdalen”. De gamle namna kjem bort etter kvart. Til orientering er spikrot slik ved som bestefar brente tjurru av. Trulig var min bestefar Jerpstadgrendas første “radiomottaker”. Når hans utallige historier gikk litt i stå, var det bare å finne den riktige knappen på brøstduken (vesten), og trykke på denne. Det kunne jo ta litt tid å finne den rette, men snart var en ny historie i gang.

Min bestemor var også et av de snilleste mennesker jeg har kjent. Ikke bare fordi hun var min bestemor. Alltid vanket det noe godt hos henne. Ikke brus, cola og potetgull den gang,nei. Jeg husker hun tørka blåbær i bakerovnen, og dette smakte godt.

Som regel var hun i gang med karding og spinning av garn til sokker og votter. I yngre dager, da mor var barn, drev hun med veving for folk. Hun vov lerret og ullstoff.

Min bestemor døde i stuggu si i 1945. Bestefar døde etter bilulykke i 1948.

 

Av Marit Rigstad

Hele historien kan leses i årbok nr. 28, utgitt av Meldal historielag i 1987.