www.meldal.no

Karbidlampene blafret i gruvetrekken der karene trasket inn gjennom stollen mot sjakta, der en korg brakte dem ned gjennom fjellet til de ulike nivåer i gruva.

På nivå 206 nede i Fagerligruva steg en høy spenstig kar på 27 år ut av korga. Det er mineren Lars Syrstad. Sammen med kompisen Gunnar Nergård var han i ferd med å drive en strosse der nede. Men så hadde det vist seg at kismalmen gikk lenger inn gjennom fjellet enn først antatt, derfor ble det nødvendig å gå opp i magasinet (strossa) med en ny tappingsort for å få all malmen fram til knusern som lå på 480 meters dyp.

Arbeidet med den nye orta hadde gått på skift, og Syrstad visste der han gikk inn gjennom stollen at det nå skulle klare seg med bare én salve til for å få gjennomslag til steinmassene oppe i magasinet. Bak ham kom Gunnar Nergård. 

 

 

Han klatret opp stigorta for å fortsette drivinga oppe i strossa, mens Syrstad skulle bore gjennomslagssalva i den nye tappingsorta. Både den gamle og den nye tappingsorta hadde en stigning på 45 grader fra tverrslaget, eller kommunikasjonen (som det kalles på tegningen over) der fyllkassene tippet steinen opp i de skinnegående vognene. De to tappingsortene, som gikk opp mot hver sin ende av magasinet, gikk i en vinkel mot hverandre omlag sju meter over fyllkassene. Den gamle orta sto full av stein og magasinet over var halvfullt av utminert kisstein.

Da Syrstad kom fram til fyllkassa under den nye orta, så han at det nesten ikke fantes stein i kassa, og han forstod da at siste skift hadde skutt “pil-salve”, det vil si en mislykket salve. Syrstad klatret opp gjennom orta, og regnet med at han siden måtte opp med bormaskin. Men først ville han undersøke stuffen, og renske den for eventuelle løse steinblokker etter den mislykka salva. Oppe i orten lå det en boks som han brukte som stige videre oppover, og siden har han ment at det var denne boksen som reddet livet hans.

Da han var helt oppe under stuffen, dunket han til fjellet med en hammer - og dette hammerslaget betydde gjennomslag.

Stein raste rundt ham. Hullet opp til steinrøysene i magasinet utvidet seg. Steinmassene fosset nedover ham og rev ham med seg. Nede i ortvinkelen kom han seg opp på boksen som sto i hjørnet av vinkelen som var forholdsvis rommelig utskutt. Raset dundret gjennom orta mot fyllkasselukene som var stengt. I løpet av sekunder var hele orta korket igjen av stein og en gruvearbeider var levende begravd.

Det er slikt som hender i gruvene i blant.

Etter raset hadde han bare brystet, armene og hodet fritt - i en liten luftlomme dypt inne i berget.

Etter raset kom stillheten.

De eneste lydene som mannen i det vesle hullet inne i fjellet kunne høre kom fra ham selv.

Han fylte lungene med den sparsomme lufta han hadde å puste i og ga seg til å rope… “Ikke tapp! For all del, ikke tapp unna!”

Hadde noen åpnet lukene til fyllkassa og gitt seg til å tappestein ut av orta, ville underkroppen blitt revet av ham og han ville bli most i stykker i steinmassene.

Av Oddvar Stølen.  

Innsendt til årboka av Guri Loe.

Hele historien kan du lese i årbok 31. Utgitt av Meldal historielag 1990.

 

Red: Hilde Stina Elshaug