www.meldal.no

De prater sammen om eventyrlyst mens de kikker på havhesten som sklir over og på siden av båten. De er kamerater og barndomsvenner på veg til kullgruvearbeid på Bjørnøya. John Druglitrø, Arnt Mjøen og Lars Olsen Hallsetbakk.

Karene på dekk er rundt 25 år, og de kommer fra Meldal i Sør-Trøndelag.

En av dem, John Druglitrø, kommer aldri tilbake. Når John Druglitrø legger seg ned i køya om kvelden er han full av optimisme. Arbeid, arbeid, -endelig skal det bli mulig å komme i arbeid igjen! I kobbersinkgruven ved Løkken Verk var det for tiden bare streik og uro. Ikke arbeid å få.

-Nei, du må ikke reise til Svalbard, hadde mora Brynhild sagt til ham. Men John, den nest eldste i en søskenflokk på 12, visste ingen anna råd enn å ta arbeid på Bjørnøya. Faren Anders, hadde også helst sett at sønnen arbeidet i Løkken-gruva. For John var god å ha i nærheten. Han var hjelpsom, tok alltid del i gårdsarbeidet når han ikke var i arbeid på Løkken. Om somrene hjalp han til med onnearbeid.

Det hadde vært en vemodig avskjed heime på Druglitrø. Nedenfor stuggutrappa stod han og tok farvel med eldstebror Johan og de yngste søsknene Karen, Andreas, Martin, Anne, Marit, Einar, Olav, Marie og minstebarna Ole (6) og Bertine (4).

John Druglitrø våkner med ett. Han har sovet noen timer, drømt om foreldre og søsken. Til sommeren skal han vende heim med ei god årslønn i bakhanda. Rundt 5000 kroner kan han regne med å tjene i løpet av sesongen.

John finner seg godt til rette på Bjørnøya. Gruvearbeid kjenner han til fra før, selv om kullgruvene på Tunheim er av en helt annen karakter enn kobberkisgruva på Løkken.

Meldalingene holder sammen, men får også mange nye venner. Men mest av alt dreier det seg om å arbeide, spise og sove. Dag etter dag, mens vinden uler. Julaften kommer. En tung kveld, men ingen snakker så mye om savn av familie.

Kullproduksjonen blir ikke så stor som forutsatt denne vinteren.

Flere uhell rammer Tunheim-anleggene. Planen har vært å drive ut 40.000 tonn kull i løpet av sesongen. Handelsdepartementet har kontakt med AS Bjørnøen der selskapet forplikter seg å levere 30.000 tonn til staten. Dette greier ikke gruvearbeiderne å drive ut på grunn av de uforutsette hendelser. Det verste er at kraftstasjonen blir ødelagt av brann den 26.februar. Reservedeler blir bestilt via telegraf.

Ishavsskuten Olav på 55 tonn siger inn til Bjørnøya tre dager senere. Årets første båt er lastet med nye materialer til anleggene og reservedeler til kraftstasjonen. Med skuta kommer snekkere og nye gruvearbeidere. Ishavsskuta Ringsæl ankommer også øya, og 22. mars kan det gjøres klart til heimreise for de 65 overvintrerne.

Lars Olav Halsetbakk og Arnt Mjøen går ombord i Ringsæl, lette til sinns og glad for at de snart skal komme heim til Meldal. Idet de kommer ombord, ser de kameraten sin, John. Han har gått ombord i Olav som ligger like ved siden av Ringsæl.

-Du må bli med båten vår du og! Roper Lars.

-Nei, det må nok være noen med her også, roper John tilbake.

Det er det siste Lars og Arnt hører fra sin venn. Underveis til Norge kommer de to skutene ut for et voldsomt uvær. De vipper som et nøtteskall i stormen. Bølgene slår inn over dekk, det knaker og river i skrog. John føler seg ikke vel, men han vet at han snart er heime. Han prøver å ta seg sammen, prøver å slappe av. Plutselig braker det voldsomt. Kaldt vann fosser inn i lasterom. Panikken brer seg, ishavsskuta har fått en knekk. Det er plutselig dødsalvor. Snart koker det vill sjø rundt alt og alle. I løpet av minutter begynner Olav å synke. Mannskap og 28 overvintrere klamrer seg fast i det som er, men det kalde vannet lammer dem. John Druglitrø forstår at nordishavet blir hans grav.

Lars Halsetbakk og Arnt Mjøen kommer seg velberget heim til Elvedalen i Meldal. Men det er med sorg og tungt hjerte. På Druglitrø blir dødsbudskapet som lensmannen kommer med, tatt imot med med stor sorg og fortvilelse. Det er ikke til å fatte, en umistelig sønn for mor og far, en kjær bror for søsken kommer aldri tilbake.

Av Tor Ole Ree

 

Hele historien kan leses i årbok 32, utgitt av Meldal historielag i 1991.

 

 

Red: Hilde Stina Elshaug