www.meldal.no

Det var en selvfølge at at det ble min bestefar som skulle fortelle meg om hvordan 2. verdenskrig på Storås var. Han ble født 3. august 1921, og vokste opp på garden Storstuggu.  

-Da tyskerne kom i 1940 var jeg 19 år. Vi merka det godt da de kom, de bomba jo her. Der husa til Myrås står, kom det ned ei bombe, det vart et stort hull der, er stort krater. Det døde ingen her, men det døde en person på Drogsetmoen, en som var evakuert fra Trondheim. Han fikk en splint på seg, og døde av den.

Tyskerne kom i lastebiler utover veien her. Kvite lastebiler, meieribiler fra Trondheim, fullstua lastebiler. De kasta håndgranater oppover veien her.

En søndag jeg var på tur fra Storstuggu til Knutstuggu, begynte det å ramle, akkurat som om noen slapp ned en dunge med kjetting. Det var bombene. Og da kom det ned ei bombe ikke langt fra meg, det var vel 40-50 meter unna. Det var den som havna på Myrås. Og så kom det mange små bomber oppi Øvergjerdet akkurat da, og ei bombe kom nedpå det de kalte Gammelsentralen, det var altså heimen rett oppfor Taagvold-husa. Det blir nedafor samvirkelaget da, på øversida. Der er det en liten heim nedi svingen. Akkurat der kom det ned ei bombe, og der døde det ei ku. Jeg sprang ned like etter eksplosjonen, jeg oppfattet ikke hva det var med det samme. Det var et hull mellom fjøsmuren på Knutstuggu og jordbakken, så jeg hoppa ned der. For for såpass forstod jeg; at det ikke var trygt oppå jorda. Flere bomber kom ned. Det kom ei rett foran Jonli også. Det kom ei butikkdame fra samvirkelaget midt oppi denne mølja. Hun var på hovedveien da bombene gikk, men det gikk bra med henne selv om det var veldig til splinter.

Et par dager etter bombinga kom det en sykkeltropp med tyskere til Storstuggu. Disse vart værende i flere døgn. De gjorde ikke noe spesielt, men de var på samvirkelaget og raska med seg sjokoladen og alt som fantes av godsaker. Hva de var her for, er det ingen som vet. De lå oppi stallen om nettene. De var rundt 25-30 år, og da jeg var i stallen og matet hestene lå det tett i tett med soldater foran hestene, så jeg måtte skreve over. De bar våpen hele tida, men spurte aldri om vi hadde våpen, det kom senere.

Ellers på Storås var det mye tyskere. I Folkets hus - det gamle, gule som står ved veien der du tar av til Erling Hove - der var det fullt belegg med tyskere. Noen ble kjent med oss, veit du, og jeg husker én som var med meg og pløyde. Han var fra en farm i Tyskland, så det kunne han, ja. Så var de mye oppe om kveldene og spilte kurong.

Jeg husker SS-karene, noen tyske banditter, det vart nesten som politi her nå, i forhold til folket. Disse var skolert til å være litt bøse.

Det var tyskere alle steder, og de laga seg skyttergraver. De grov midt under buret her på Utigard, grov og laga skyttergrav nedi svingen her. Det vises den dag i dag ved trea nedi svingen.

Norska nazister var verre enn tyskerne, de, mye farligere. De de rapportert til tyskerne, så de kunne arrestere deg. Nazistene fikk vite at han Jon Svinsås agiterte mot tyskerne. Han ble sendt til misjonshotellet i Trondheim, der de samla fanger og banka dem. Så vart han Jon sendt til Tyskland, - han døde der, Jon. Han vart satt i konsentrasjonsleir.

Av Marte Storås Einum

Hele historien kan leses i årbok nummer 43, utgitt av Meldal historielag i 2002.

Red: Hilde Stina Elshaug