www.meldal.no

En vakker høstdag i 1652 gikk han skogstrekningen fra Lien til Snurruåsen, som er nabogårder til Løkken. På turen la han seg til å sove. Da han våknet så han at steinene rundt han hadde usedvanlig glans. Han merket seg stedet, men omtalte det bare for sine brødre, da det var alminnelig tro at man helst burde tie med slikt.

Noen tid senere var han på dona på gården Snean i Meldal. Der kom han i slagsmål med tre karer. For å redde seg, trakk han kniven og drepte den ene. Han måtte da rømme til Sverige for å unngå straff. Der oppholdt han seg et par år. Sommeren 1654 kom han i hemmelighet tilbake til Meldalen og listet seg forkledd til seteren under farens gård. der fikk han så faren i tale. Han fikk med seg en liten gutt til funnstedet og tok med seg en del steiner til Sverige etter å ha sagt farvel til gutten ved Frilsjøen. I Sverige ble malmen prøvd. Den viste seg å inneholde rik og edel kobbererts. Han tilbød seg å vise stedet mot lov til å komme hjem, da han nå hadde fått et middel til å kjøpe seg fri for straff. Det ble innvilget ham. Dog måtte han ikke mere bo i Meldalen, men bosatte seg på Dybdal i Gauldalen. Retten til å drive gruben måtte han som uformuende avstå til lagmannen i Trondheim, Niclas Paulsen.

 

Driften begynner

Straks mutingsbrevet var utstedt, sørget lagmannen, herr Niclas Paulsen for å danne participantskap, som fikk skaffet til veie den nødvendige kapital og grubedriften på Løkken begynte så sommeren 1655 - 11 år etter at kobberfunnet på Røros var gjort.

Verket søkte straks om å få privilegier som det var alminnelig at Kongen gav bergverkene for å hjelpe grubedriften. Især var det om å gjøre å få utnytte Kongens store skoger omkring Løkken, for til grubedriften trengtes en masse settved og til smeltehytten ved og trekull. Men Rom var ikke bygget på én dag. De trondhjemske kjøpmenn protesterte straks overfor lensherren mot bergverket på Meldalsskogen, der lå deres største og beste sagbruk innenfor Agdenes. Ørkedalen og Gulosen hadde en beste lasteplasser som Hollændernes søkte på, så “Kongen ville tape sine Innkomster og Byen sin Handel om Privilegierne blev givet.” Rentemester Müller ved Kvikne protesterte på sin kant, fordi det da ble for lite trekull på Kvikne gruber, skjønt det var ti mil mellom de to gruber.Kongen som skyldte Müller mange penger sto og vaklet. Endelig ble knuten løst ved at Müller ble opptatt i participantskapet.

 

Privilegiet ordnes

Kong Fredrik den III utstedte så i 1657 privilegiene for Løkken Kobberverk. Dermed fikk Verket en sirkel om gruben på tre mils radius - kallet cirkumferensen - enerett til utnyttelse av lenets skoger og elver. Alt grubefolket ble fritatt for skatt og utskriving. Verket fikk åtte av Kongens gårder som mot billig betaling var forpliktet til å hjelpe Verket med kjøring og arbeid. Dessuten ble det gitt tollfrihet for det som behøvdes til underhold av Verkets folk.

For å utvinne kobber av malmen ble det med én gang bygd et smelteverk på Svorkmo - seks kilometer lenger nede. - Løkken viste i de første år en variabel malmføring, idet gangenes bredde kunne tilta sterkt, eller avta sterkt ettersom driften skred frem.

Nok en smeltehytte ble bygs på gården Grusæter, én mil fra Løkken. Fossefall og skog avgjorde beliggenheten. Arbeidsrørslen ble livlig. Bergfolk fra andre steder i Norge, fra Tyskland og Sverige ble innkalt, likeså folk som forsto seg på å brenne trekull.

Forseelser ble belønnet med å “ride trehesten”

Når verket hadde trengselstider kom det vel med at hyttefolkene hadde sine småbruk. Husene lå som i en gate. Vakre trekirker var det på begge hytteplasser og på Svorkmo skole. Der bodde Direktøren og Verkets Bergkirurgus. Når Meldalspresten på vintertiden ikke nådde fram til det avsidesliggende Grutsæter stod klokkeren fram i kordøren og leste av huspostillen. - Den lokale justis var overdradd Verkets direktør. En alminnelig straff for mindre forseelser var å måtte “ride trehesten” 1-3 timer søndag før predikenen.

Arbeidet med smeltingen begynte hver mandag ettermiddag klokken 4. Smeltingen fortsatte så uavbrutt i skift på 12 timer til ovnene igjen utblåstes lørdag klokken 4. Arbeidet begynte klokka 6 om morgenen og sluttet klokken 6 om ettermiddagen.Hytteskriveren holdt bønn i hytten hver morgen og kveld, når smelterne avløste hverandre.

 

Av Ellen Salberg

 

 

 

 

 

Hele historien kan leses i årbok 33, utgitt av Meldal historielag i 1992.

 

Hilde Stina Elshaug

Foto: Fra Gammelgruva, Hilde Stina Elshaug