www.meldal.no

Sammen med noen andre gutter fant jeg fort veien til Grefstad skole. Der var det plassert en høytaler som formidlet nyheter fra radio som ikke var innlevert til okkupasjonsmakta. “Dambushauin” hadde en sentral rolle i det som foregikk. Det norske flagget hadde kommet fram igjen, mens hakekors, nazisymboler og plakater forsvant og ble brent sammen med blendingsgardiner og andre ting som minnet om krig.

Det var da fem år siden jeg som førsteklassing måtte forlate skolen en dag da tyske soldater fikk bruk for lokalene. Husker så godt at skoleplassen var full av militære kjøretøyer og mannskap da vi kom ut på trappa. soldater stakk til oss sjokolade og mynter da vi forlot området. Det var ikke mange dagene siden jeg hadde opplevd å se tyske fly slapp bomber over Snoensgrenda, og vi ble beordret ned i potetkjelleren. Mjølkekjøreren fortalte at folk hadde blitt beskutt av de samme flya.

Snart ble det spørsmål om innkvartering av tyske soldater og hester. Offiserene slo seg ned på “Holstom”, og den mer gemene hop fant husvære i “Resgrend” og på “Oppstuggun”. Heime hos oss ble det ikke boende noen. Husker så godt da en offiser med ridebukse og “tallerkenhuve” sammen med et par andre tyskere kom for å finne ut om det var plass til hester i uthusa. Akkurat da hadde Bruna nylig fått føll, så hun hadde vedskjulet til disposisjon. Der gikk hun løs sammen med avkommet. Porten til vedskjulet gikk på skinner og måtte skyves til side. Den tyske offiseren gikk direkte til uthusa for å inspisere forholda, uten å spørre noen. Den første plassen han sjekket var, luggumt nok, vedskjulet. Han skjønte ikke at døra skulle skyves til side, så han røsket den av skinnene. Følgelig kom hodet til Bruna ut i åpningen, hun la kollører og flekte tenner til de høye herrer. Vi som bivånte det hele fra stuevinduet kunne ikke kvele latteren.

En gang brøt en av de tyske hestene seg ut av innhenginga og gjorde litt skade på åker og eng. Den tyske hestepasseren gav hesten juling med ei fjøl. Det syntes bestemor var for ille, så hun gikk bort til utgarden mellom “Norstuggu” og “Sø’stuggu”, - så ropte hun: “Fy, fy, stygge mann! Du må fårrå åt vakkert med hestom!”

Noen dager senere kom en tysker inn og telte på fingrene “ein, swei, drei, vier, fünf, sechs”. Tante Gjertrud var alene inne og trodde at nå kom de for å ta bestemor. hun tok seg for brystet og tenkte: “Så mange skjellsord har nok mor brukt!” Men så var det bare spørsmål om å få kjøpe seks egg. Ellers husker jeg godt soldaten Emil Knopf. Han hadde barn heime i Tyskland, og ville gjerne ha kontakt med oss. En gang hjalp han far med å reparere slåmaskinen, for han var fagmann på det området.

En sommerdag fant Ola Muan og jeg et lite ammunisjonslager mens vi var iferd med å bygge hytte i Ryånda. Lageret var i en stor kasse i en kvisthaug. - Du så spennende det var å leke med gevær i olderskogen i “Ofstadøyom”. Radio var det også i kassen vi fant. Man jeg syntes at jeg måtte fortelle hemmeligheten til min far da jeg kom heim om kvelden.  Neste dag var alt sporløst borte. Far hadde gitt Anders Ofstad et vink. Han var formann i skytterlaget da krigen brøt ut.

Hele tiden kunne vi merke spenningen og frykten. Derfor var det ikke rart at maidagene i 1945 ble som en eksplosjon i glede.

 

Av Ingvar Ree

Hele historien kan leses i årbok 35, utgitt av Meldal historielag i 1994.