www.meldal.no

På Hølonda traff jeg tre karer som hadde vært med på fløting i Trevja, Svorka, Skolda og Sagelva. Det var Ottar Lien, Jon Krogstad og Jostein Stenset.

Jon Krogstad kunne fortelle at det ble fløtt 35000 m3 tømmer i 1950 mot bare 7000 m3 siste året som var 1957.

For å få nok vatn til fløtinga, var det bygd demninger ved Hullsjøen og Litlbumyran’. Sverre Langås og Tor Åmot var med på å sleppe vatn fra Hullsjødammen. De bodde på ei av setrene på Skåra og hadde en times marsj to ganger om dag inn til demningen. Sverre forteller at det var tungt arbeid å få opp de 5-6 likene når vatnet presset på, og det var like vanskelig å få dem på plass igjen. Lukene var 3m x 0,7m store. Lange jernstenger ble brukt for å åpne og “jomfruer” til å lukke dem. 86-årige Ottar Lien forteller at han begynte med fløting i Trevja/Svorka i 1946. Han hadde allerede vært med på fløting i Skolda under krigen. Tømmeret der ble fløtt fra Espåsøyan’ til Svorksjøen. Han drev med fløtinga helt til det var slutt i 1957.

Det ble drevet ut mye skog fra Svartseterområdet og videre ned gjennom Seterdalen, sier Ottar. Store mengder tømmer ble dessuten slept med robåt over Voldmovatnet til Litlbumyran’ der Svorka flyter gjennom. Fløterne bodde på setrene som var i nærheten. Han husker at han kjørte motorsykkel til Meldal for å hente nøkler til Bastiansetra. Der holdt de til en god del av tida. Stenåsen og Fjølhaugen var også overnattingsplasser, og der kjente de til hvor nøklene var gjemt. Dessuten var Åmotet brukt for å overnatte. Ottar husker at det lå seks mann i bredda på et loftsgulv. En av dem som ikke hadde sovepose, hadde lånt en skinnfell. Den var temmelig snau, og vedkommende sa at han måtte slikke på den for å finne ut på hvilken side det var ull!

Mat for ei uke hadde de i ryggsekken. Grovbrød, flesk og kaffe var hovedmenyen. En gang fikk Jostein Stenset problemer med å skjære seg ei kakuskive. En spøkefugl hadde stukket en lang spiker inn i brødet. Jostein forstod vel hva som var på ferde, men han sa at han ikke ville klage på bakeren på Svorkmo.

En gang satt det fast en stor tømmervase i Gunnafossen i Seterdalen. Den gangen hadde Ottar overtatt fløtebasjobben for Iver Fuglås som hadde isjias. Situasjonen var problematisk, men redningen ble da damvokterne Tore og Sverre ville hjelpe dem ved å slippe på ekstra med vatn fra Hullsjøen. Vasen løste seg med dunder og brak. Ottar husker at han overnatta i Svarthyllan og sto opp klokka 03.00 om natta den gangen. Det var slik at vatnet ble sleppt på et tidspunkt som var avpasset etter hvor langt nede i vassdraget fløtinga var kommet.

Ottar beretter om måten de regulerte mengden av tømmer gjennom Fosstjønna ved å lenke sammen tømmerstokker ved hjelp av kjettinger og kramper slik at det ble lange bommer.

Over Litlbumyran’ kunne de dra tømmeret fra land ved hjelp av en streng når det var lite strøm. “Spelflåttå”  ble brukt i Svorksjøen. Det var en konstruksjon av tømmer lagt på kryss og tvers med en tømmerstokk som sto loddrett. Den fikk navnet “brura” og ble brukt år etter år. Den var oppbevart attmed båthuset ved Svorksjødammen. Spellflåten ble ankret opp, og ei lang trosse ble brukt for å dra tømmerflåtene. “Dansen rundt brura” kalte de arbeidet med å kveile opp trossa.

 

 

Det var nok mange farlige situasjoner og nestenulykker for fløterne, men mirakuløst nok gikk det bra i de fleste tilfeller. Men to ganger gikk det galt, forteller Ottar. Ivar Mjøen omkom i Litlbudammen i 1942. Han skulle stenge demningen ved hjelp av det de kalte nåler. Luker kunne ikke brukes der fordi tømmeret skulle passere. Bunnstokken røk, og Ivar kunne ikke inngå å bli revet med ut i elvestrykene. Det var på samme stedet lærer Garberg omkom for få år siden. Lenger nede i elva skjedde ei dødsulykke i 1946. Ved seterbrua hadde det satt seg fast ei tømmervase. Da fikk de hjelp av fløterne i Orkla. En av fløterne som het Fanrem, ble med en del av lunnen som løsnet, og han forsvant i fossestryket. Ottar var med og fant ham livløs i et juv som heter Sprangtronget. Slike hendelser gjorde et sterkt inntrykk på fløterne.

En gang ble Ottar anmodet om å hoppe på ut på en rund, sleip stein i Litlgryta, men han ville ikke. Det gjorde derimot Johannes Røe, og han falt uti vatnet som gikk i ring med tømmerstokkene. Etter en runde i i gryta sa fløteren Jon Reitan som var en av redningsmennene: “Ska oss let’n gå en runde til?”

 

 

Harald Langås har sporet opp bildene som viser noe av denne virksomheten.

Ved Ingvar Ree

 

Hele historien kan leses i årbok 50, utgitt av Meldal historielag i 2009.

 

Red: Hilde Stina Elshaug