www.meldal.no

Plogen og horva var det hesten som drog, og likedan slåmaskina og slepriva.

Når høyetnskulle i hus, batt dem grindar på vogna som en garde og kasta høyet oppi, og hesten drog det i hus. Om vinteren ble hesten brukt i ved- og tømmerskogen. Trong en legehjelp, ble doktoren også kjørt med hest.

Når melka skulle på meieriet, ble den kjørt i store spann som sto på vogn, eller slede. Den tid var det Kvam meieri som tok imot meka fra Nerbygda og langt oppover Midtbygda.

Butikken “Godtkjøp”, som også hadde posthuset, var like i nærheten. For oss som hadde posten fra Kvamsgjerdet, så tok melkekjøreren med posten til kjørerlaget vårt. Når mor hadde prakka dem slik, ordna hun i stand kaffe og ba dem inn når dem kom tilbake.

Om vinteren, når isen låg på elva, kjørte dem over Hovstauan. Da var veien kort til meieriet. Må nevne noen av de eldste i laget: Ola Halsgjerd, min far Martin, Anders Hokoll, Knut Fossen, Sivert Mosbrynd, Tølløv Hove og Ola Hove (Segar).

Etter som åra gikk, kom lastebilen, og melkerampar ble satt opp ved vegen ved Fossen, og satte dem på rampen der til melkebilen kom.

Jeg må si litt om hestetransport i min barndom - både i bryllup og gravferd. Hele nabolaget var også med i slike lag.

Husker ennå den høgtid det var en juledag å få kjøre med hest til kirka med dombjølleklang etter vegene. På Meisteigbakken var kirkestallen, så hestene fikk stå inne med litt høy å bite i mens gudstjenesta varte. På heimvegen var hesten heimhåggå - stunda etter å komme heimtil sin varme stall.

Hesteskyss var mange ganger en kald skyss om vinteren. Mannfolka som kjørte hadde ulstrer og mudder. Kvinnfolka var innpakka i sjal og tørklær. Det er stor forskjell mot å sette seg i en varm bil. Men høytid var det, som en ikke glemmer fra den tida i barneåra.

Mette Mosbrynd

Hele historien kan leses i årbok 29, utgitt av Meldal historielag i 1988.

Red. Hilde Stina Elshaug