Om tabletter, eller hvordan et julekort kunne forgylle en pensjonisttilværelse

Modell fra Orkdal

Det begynte med et treskjæringskurs.


27.10.2018 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: historie

En gammel ørelege, vant med operasjoner under mikroskop, gikk over til noe grovere redskap. Det ble mangletre, lampetter og peispustere. Etter 13 peispustere var det ikke interessant lenger. Og hva så? Da "rant det oss i hu" at vi en gang hadde fått et julekort fra en venn på Løkken, -med en tablett, julepyntet med nisser og røde bånd.

Kortet ble funnet i et album. Dette måtte da være en artig ting å lage! men hvordan skulle man nærme seg saken? 

En forespørsel til husfliden i Oppdal ga ingen respons. Telefonkatalogen for Løkken ble saumfart med pekefingeren nedover. Da fant vi en sløydlærer! Det måtte da være tingen! Hyggelig svar: vi burde oppsøke Rokkones i Rennebu, han hadde treskjærerkurs og hadde verksted.

Ved første mulighet dro vi til Rennebu og Rokkones hadde mye fint, men ingen tablett. "Men" sa han da vi kom ut på tunet, "på den garden der nede har de et tablett."Vi nedpå garden", fikk lov til å komme inn, og der så vi vårt første tablett. Så var det ikke film i apparatet! Vi var like langt.

Men så en dag sto lykken oss bi. Uke-Adressa hadde reportasje og et festlig bilde av en blid tablettlager, Jon Dalsegg i Laksøybygda i Meldal, med et vakkert og nylaget tablett. En telefon dit ga et hyggelig svar. Han kunne låne ut tegning, men det ville være aller best om vi kunne komme og se på sakene. Så ble det en tur til Laksøybygda, og det ble begynnelsen på et hyggelig vennskap og mange gode råd. 

Den vinteren i begynnelsen av 80-årene ble det første tablettet snekret og skåret i et tidligere barneværelse i Namsos.

Så bar det til Laksøybygda igjen for å få verket godkjent av læremesteren. Jons egne tabletter var malt i gode farger av hans "malervenninde" Randi Skjermo i Øvre Surnadal. Så fulgte Jon oss dit, og der begynte et nytt og hyggelig vennskap. Randi er en travel malende kårkone, og mannen Jon var en mesterlig treskjærer, noe gården bar preg av.

Jubelen var stor da det første tablettet kom hjem, malt i gode og riktige farger.

I løpet av 10 år ble det laget 10 tabletter av forskjellige typer. Vinteren var arbeidstid, og når veien til Laksøybygda var snøfri, gikk turen til Jon og til Surnadal med produktet. Vi hentet nye ideer, modeller og tegninger enten på disse turene eller på våre tablettsafarier i Sør-Trøndelag. 

Jeg bruker vi fordi interessen for tabletter var like stor hos meg som hos snekker/treskjæreren. Min bakgrunn er Kunst -og håndverkskolen med møbler og interiør som fag.

 

Det kunne fortelles mye om alt det artige vi opplevde på våre safarier - jeg må bare ta med noen glimt. 

Et av de morsomste besøkene var i Meldal Bygdemuseum hvor Olav Grefstad fulgte oss rundt i flere timer. Han funderte nok svært på hvor et gammelt ektepar hadde fått denne interessen fra. I museet fikk vi sett det tablettet som har imponert oss mest. Hvordan et så kniplingpreget filigramarbeide har overlevet, er oss en gåte. 

På Sverresborg i Trondheim fikk vi sitte i et ledig kontor og lage arbeidstegning til et tablett fra Hemne med en fin "dobbeltbue" og et lite bue-gjerde i forkant av hyllene. Via Sverresborg fikk vi også innpass i Folkemuseet i Oslo hvor fire tabletter ble hentet frem fra magasinet. Svært mange tabletter er fremdeles i Nordiska museet i Stockholm, men Folkemuseet håper å få dem til Norge igjen. 

Et spørsmål er stadig ubesvart: Hvorfor har ingen skrevet en avhandling eller laget et arbeide om disse unike hyllene? 

Innsendt av Berit Fabritius, doktorkone i Namsos.

Fra årbok 36, utgitt av Meldal Historielag i 1995

fullsizeoutput 4c69

Modell fra Jon Dalsegg

 

fullsizeoutput 4c64

Modell fra Hemne

Red: Hilde Stina Elshaug

Annonser


Medlemmer