www.meldal.no

Jeg hadde gjort en avtale med Jonny om at det var greit å ta en tur for å snakke med de laksefiskerne som var der, men hva som ventet meg, ble en overraskelse. Litt spent satte jeg utfor bakkene og endte opp i en liten «landsby». Det er litt av et anlegg Kristin og Jonny har her. Mange små trivelige hus på et tun pluss en bobil som hadde tatt seg ned dit. Lurer på om den kommer opp igjen?
Det så stille ut og da jeg gikk meg en runde, opplevde jeg total stillhet. Hvor var alle sammen? En åpen dør fristet nysgjerrigheten, og der fant jeg Jens. Han kjenner jeg godt, men hadde ikke ventet å finne han der, så det ble et pinlig øyeblikk da jeg spurte om navnet hans! Men pytt pytt, vi hadde en lang og trivelig prat om mye og mangt. Han kunne også fortelle at jeg måtte kjøre lenger for å finne fiskerne. De holdt nemlig til nede ved elva!
På turen videre kunne jeg observere at det var skikkelig tilrettelagt for å ta imot fiskere/turister. Det var utedoer og tilgang til rent vann og plass for mange campingvogner/bobiler.
Den første jeg traff var Thomas fra Gøteborg. Sammen med en kamerat var han nettopp kommet og hadde ikke merket tegn til fisk enda. Men han gledet seg til en uke i Orkla.
Noen hundre meter senere traff jeg to damer fra Lillehammer og omegn. De hadde tatt en pause i fiskingen for å hente forsyninger til familien.
Nå gikk veien over til å bli en sti gjennom skogen. Den var også tilrettelagt med en trapp der det var litt bratt. Etter hvert hørte jeg stemmer og skjønte jeg var på rett vei. Den første som møtte meg, var en elghund. Den var bundet til et tre og så på meg uten å gi fra seg en lyd. En helt ny opplevelse.
Det var en gapahuk der, og da jeg rundet hjørnet fant jeg tryslinger, døler, en polakk og en bergenser. Han var den eneste som fikk fisk mens jeg var der, Alle sammen hadde nettopp ankommet og hadde ikke merket noe særlig til fisken enda. De syntes at vannstanden i elva kunne vært noe høyere. Det var 21-22 kubikk/s, med den kunne godt vært 33-35 kubikk/s. Alle skulle fiske, damer, herrer og barn. To gutter i flytevest med fiskestang var et gledelig syn.
Flere av dem var fast i Orkla hvert år og en av dem kunne fortelle at det var 47 år siden første gang han fisket i Orkla. Da var han sammen med sin far som arbeidet med utbyggingen av KVO (Kraftverkene i Orkla).
De var ikke uvant med presse, for NRK hadde vært der med både radio og TV. Praten gikk lystig og i motsetning til meg, ble de ikke så glad da sola trengte igjennom skylaget og det ble en riktig fin sommerdag. Vi pratet om Trysilelva der den siste laksen ble tatt i 1977. Da bygde Svenskene ut mange kraftverk i elva, uten laksetrapper. De drømmer om at laksen skal komme tilbake, men tror ikke det kommer til å skje i deres levetid. Kanskje barnebarna vil oppleve det.
Bergenseren som fikk fisk måtte føre inn i protokollen alle detaljer. Fisken veide bare 3 kg, men den var så lang at han slapp den ut. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at å fiske laks er gøy, men man trenger ikke å spise den!