www.meldal.no

Roe har fått sitt navn i vår historie fordi han, som det står i songen, talte bøndenes sak på tinget i 1182.

Det var to konger som sloss om makta her i landet da Roe gjorde det som har gitt han plass i historiebøkene. Den ene var Magnus Erlingson, og sønn av Erling Skakke som vi husker fra historietimene. Han falt i et slag på Kalvskinnet i Trondheim i 1181, og for denne bragden har han da også fått oppkalt ei gate etter seg. Erling Skakkes gate går sikkert over kamparenaen i 1181.

Den andre kongen var Sverre Sigurdson som vi vel husker best fordi han, som vi synger 17. mai, “talte Roma midt imot”. Han var sagt å være sønn av Sigurd Munn som ættet i rett nedstigende linje på mannssiden fra Harald Hårfagre, og det å være ættet på mannssiden var viktig. Han tok over som fører for de omtalte birkebeinere etter at deres leder Øystein Møyla falt i slaget på Re i 1177.

Sverres saga forteller om en rekke trefninger mellom Kong Sverre og birkebeinerne på den ene siden, og Magnus Erlingson og hans menn de dagene som gikk foran denne tingseta fra 1182. Det er detaljert fortalt om trefning i Orkdal dagene før og at mange birkebeinere - kong Sverres menn - ble drept.

Men det kostet å drive krig - da som nå. Og Magnus Erlingson var ikke fornøyd med den støtte han hadde fått fra bøndene her i området. Mange av dem støttet nok heller kong Sverre og hans menn. Men Magnus sendte da bud til Orkdal og sa, som det står i Sverres saga at “han ville komme til Orkdal onsdagen etter og holde ting med orkdølene”. Og Orkdal i denne sammenheng er nok hele dalføret.

Og det kongen ville pålegge dem var - ja ikke noe annet enn leidang d.v.s. støtte til krigsutstyret og skatt til kongen. Og det hadde tydeligvis gått langt over forfall for mange av bøndene her. De hadde ikke betalt noe på tre år og enda var det to år tidligere som de sto til rest for.

Slikt røyner naturlig nok på tålmodighet for en konge. Og det som enda verre var: De hadde kanskje betalt til kongens fiender - det vil si den andre kongen som også mente seg å være Konge i landet.

Kong Magnus gikk hardt til og nevnte også hva de skulle ha bidratt med: utror og skip og alle andre plikter, landsskyld og bøter. Bøndene trodde en stund at han ville drepe dem.

Risikoen for at Kongen skulle sette sin vrede i handling, ville nok øke dersom noen tok til motmæle.

Da var det at vår Roe skaut hjertet opp i halsen og bad om ordet. I det storstilte diktverket sitt om vår lokale historie i 75 vers som også har blitt til Medals-songen, skildrer Olav Krog denne Roe som en rolig og fattet person. “Med same spake tonen døyvde Roe vrede drott”

Ved Johan Syrstad

 

Helse historien kan leses i årbok 43, utgitt av Meldal historielag i 2002.

 

Red: Hilde Stina Elshaug