Siste fløtinga i Orkla i dette århundret var i 1954

 

Når dette var århundrets siste fløting, vil jeg berette noe om arbeidet i Orkla.


04.08.2018 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: historie

Jeg var med fra 1951 til 1954, og fløtinga begynte først i mai. Da måtte du ha alt klart med vadere og en god fløtarhake som var kvass og som satt godt i tømmerstokken.

Vi møttes som regel på Skjepphaugen gard i Rennebu, og med bil ble fløtarbåtan frakta til Brattset gard. Fløtinga begynte oppmed Tosetfossen i Rennebu. Nede ved Orkla var det ulendt og bratt terreng, og vi måtte være på vakt for store isblokker som hang oppi berga mange steder. Lenger nede i Orkla hadde vi båtan som ble tatt i bruk etter hvert. Vi hadde dem i ei trosse som ble brukt i nødssituasjoner.

En gong fikk vi bruk for den. Vi lager en “sopp” av tømmerstokker ved krysslegging til det blir mange flør. Da denne soppen er i ferd med å dra avgårde med to fløtere, fikk vi kasta trossa om bord på soppen så de fikk tak i trossa. Vi på land tok tørn og hala inn til de kom så nær land at de hoppa av, og soppen reiste nedover strykene og ble revet i stykker.

fullsizeoutput 4793

 

Dagene gikk fort i fløtinga, de kunne og bli lange da vi holdt på ut over kveldene, for elva var i vokster til midnatt. Fløtarstøvlan vart aldri tørre, da de vart på føtene for lenge. Men når kaffelars hang over bålet, da var det virkelig kos, matlysta var god, og kaku fikk kort levetid. Primusen ble mye bruka for det var vanskelig å finne tørr ved enkelte ganger.

Når natta meldte sitt nærvær, var det godt å slappe av i soveposen i ei høyløe når det var mulig. Det var og ei fløtarbrakke som vart sett opp til fløtaran oppmed Brattset-Uva. Og lenger nedi var det overnatting til fløtaran inni Uvsøya. Når vi kom lenger nedover Rennebu og Meldal, låg vi hos kjente.

De som var båtkara, var Jo Hilstadrønning som hadde Ola Anderson som stongkar. Even Gorset var båtkar og hadde Knut Hess til stongkar. Og arbeidslaget forøvrig var Jon Snoensgjelen, Eilert Snoen, Olai Skjølset, Idar Flå, Torolf og Arne Hilstad. Stongkaren sin jobb var at han styrte båten med stonga, stod på kne baki båten med kneet under sittefjøla. Det var viktig å ha en god stongkarnår falla var steinete og stri så båten passerte forbi storsteinan med bakenden først.

Når vi kom nedover Orkladalen, var det store tømmerlunner som lå innover ørene. Da ble det alvor i leken, alle mann måtte samles til å dra stokkene til elva. Det kalte vi for tørrdraging. Flommen var og en god hjelper når den var stor, da ble det kortere veg til vatnet. Det ble også brukt traktor og hest en gang iblant.

Vi ble ferdig med fløtinga i september. Da var tømmeret kommet inn i lensene på Orkanger.

 

Ved Arne Hilstad

Årsskrift 1997, 38. i rekka

Red: Borgny Stina Elshaug

 

Annonser


Medlemmer