www.meldal.no

Mora var Gunhild  Pedersdotter Solemsmo, født 1849 og faren var i følge  kirkeboka Rasmus Olsson Fagerligjerdet, født 1837. 

Faren var senere gift med Marit Fossli fra Hølonda og de bygsla og bygde i Langengklevan.

Bygdeboka viser farens slekt opp til våre dager .

Det er usikkert når Snikkarn kom til Snoen, men han er oppført der i Folketellinga 1900 med yrke Snedler (for eg. regning). Forpliktelsene på garden var knytta til deltagelse i slåttonna, ellers var han mest på farten med arbeid rundt i Oppbygda.

Arbeidsplassen på Nordgard var eldhusloftet (huset er nå revet og delvis brukt som hytte-materialer i Resdalen). For oss som var 10-12 år gamle var dette et spennende , men egentlig forbudt område for klåfingra framvekstringer. Bror min og en kamerat syntes dreiebenken var spennende. En dag i middagskvila hadde de lurt seg opp dit, tråkket full fart på benken, men da stemjernet ble satt i virket ble det slått ut av handa på den lille handverkeren og ble stående i taket! Snikkarn, som dukka opp da, ga klar beskjed om at dette ikke var noen lekeplass og beordret de unge podene ned fra verkstedet.

Han var en meget nevenyttig kar, enten det gjaldt snekring eller smedarbeid.  

Arnt Rikstad forteller at Snikkarn gjorde mye arbeid på Nordgard Rikstad, der han blant anna panela opp stuebygninga utvendig og la speilpanel på dagligstua og kammerset. Han laga også bikkvogn og slår der. Arnt forteller også om en dramatisk episode da Snikkarn skulle ta snarveien over elva på isen, men gikk gjennom. Tore Oppigard Snoen oppdaga det som hendte og sammen med broren Jo fikk de brakt stige og tau ut på isen og berga stakkaren som låg i isvatnet.

Far skal senere ha fortalt at Snikkarn la utover papirpengene på en presenter (serveringsbrett) for å tørke  opp dem. Dette var ellers andre gangen han gikk gjennom isen, så han var nok ikke skremt av det som hendte tidligere.

Snikkarn var ellers en dyktig og ivrig laksefisker, og jeg husker ennå en 13 kilos laks som låg i et trau på stabburet. Den hadde nok gått på en av Snikkarn sine sjøllaga fluer. Han hadde likevel en regel - han gikk aldri til elva om det låg skodde i åssidene. Da var det dårlig laksebett. Det var nok en erfaring han hadde fått gjennom lang fartstid som fisker i Orkla.

Snikkarn var yrkesaktiv til det siste. Han hadde noe arbeid på setra til Åsgjerdet da han følte seg uvel og avslutta arbeidet der. Slik jeg minnes lå han noen dager til sengs og døde den 3. september 1953, 82 år gammel.

Kilder: Meldal bygdebok, b. 1 og 3, Folketellinga 1900, samtaler med Knut Hess og Arnt Rikstad. Slektsgranskerbistand fra Ola O. Rikstad og kirkekontoret ved Atle Rikstad. Fotored: Solfrid Rønning

Årbok 48, utgitt av Meldal Historielag i 2007

Red: Hilde Stina Elshaug