“Solger”

 

Man siger at store mend alltid kommer til den rette tid. Men da der dog er ingen regel, siden den har sin undtagelse, gjelder nok ikke dette for Anders Olsen Helihaugen.


30.09.2017 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: historie

Endre Jerpstad var fødd uten bein, og med forkrøpla hender. For å holde i skrivesaker vridde han hendene utover og holdt penn/blyant klemt fast mellom handbakene. På denne måten både skrev og tegnet han bedre enn de fleste.

På 1800-tallet var det ei forening som hette Resåens samlag. De kjøpte bl.a inn bøker til utlån blant medlemmene. Lagsavisa Resa kom ut til hvert møte, med Endre Jerpstad som skriftstyrer. En protokoll fra 1882-83 ble funnet av Mille Bjørkøy under rydding på stabburet. En faksimile viser hvordan ei side kunne se ut. Her har Endre tegnet og fortalt om Anders Helihaugen (f.1823) som gikk på legd i Jerpstadgrenda.

-“Resa” har i dag den ære å forestille publikum en her i kredsen vel bekjent og meget populær mand, der især blant ungdommen en meget yndet om just ikke alltid æret på bedste måde:

Mens Anders Olsen Helihaugen i middelalderen vilde opnået en glimrende stilling som kunde svaret til hans talenter som hofnar, må han nu tabt og ubekjent for verden i et legdslem beskjednestilling kun leve for som en mengde plageånders syndebuk at more et ofte lidet taknemmligt publikum. Som en anden fattig videnskabsmand samle på alle mulige og umulige antike saker så som gamle hatte, levninger af lommetørklæder, filler, knapper, kjepper, taugender osv, og med dette sitt transportable museum vandre fra gård til gård for i ca. åtte dage ad gangen at fylde hvert hus med sin ørepirrende skjældning og gnældring.

TullAnders, eller “Solger” som han også benævnes etter et af hans velklingende mundheld, er søn af en som er innvandret fra en annen bygd. Efter at han nået en vis alder blev han for kommunens regning udsat for at opdrages kristeligen med skikk og skjellighed, og han blev efter sit eget udsagn af sin nådige herre og foresatte beskikket at jæte kreaturerne proviantert med grød og melk i en kaffekjel, hvor hos han nu og da til yderligere uddannelse blev banket så det so det hujede i ham. Formedentlig var der anvendt også andre kunster thi han drev det også til mekanisk at ramse efter bog, uden at kan bevises at han forstår mer av det gode danske, end skindfeldmaker skjønner seg på “apotekerlatin”. Men da han havde denne mesterlig ferdighed og derhos kunde katekismen på rams blev han i den gode gamle tid konfirmert og nød absolution nogle gange.

Synet af kreaturene kan endnu bringe ham til tankevariasjoner bygget på erfaring fra hans jetertid, der ganske merkelig vidner om iaktagelsesevne hos en kapital idiot: “Det er rare krøtør, dem vil føre i sig såmeget dem ser, og så render dem verre enn ville dyr, dem tenkjer det blir likar og likar det lenger dem kjem. Men det bli vel ret itno likar lell, so lyt dem ta te å eta lell da når det bær på aveien at”.

Uagtet hans ganske mærkelige hukommelse, ved Anders dog ingen rede på sin alder. Det eneste dokument som kunne bevist denne havde han kastet bort, “for det var itno gagn ti det lell da, ved eg”, svarede han mig engang jeg henvende spørsmål til ham derom.

Hvilken elektriserende evne til at vekke latter omkring sig hvor han kommer TullAnders har, kan kun den forstå som har set og hørt ham når han med sin originale personlighet og sit ligeså originale sprog og sin grisegneldrende stemme begynder at resonere om hvor bagvendt verden går, mens dog ret som det er, et eller andet er så mesterfortreffelighet at han ler over hele ansigtet lige op under det nedtrykkede hat. Hans spidskantede kraftudtryk sprætter da sprakende omkring ham som tørre kviste, og hvis han er i godt humør ideligen afbrudt af en lun småtrillende latter. Dog at forsøge på at beskrive Anders’ kostelige narrespil, vil være at gjøre ham uretferdighed, da virkningen på ingen måde kan gjøres begripelig med pennen.

 

22092774 10210120543472665 1803507906 o

 

 

 

 

22117736 10210120553512916 2056455747 o

 

Hele historien kan leses i årbok 55, utgitt av Meldal historielag i 2014 

 

Red: Hilde Stina Elshaug

Annonser


Medlemmer