www.meldal.no

Ved sørsida av stuggu på Koksæter 181-1(sætra) ligger det den dag i dag en hål og rund løftarstein på sine 200 kilo som han en søndags formiddag under et veddemål løftet til midjehøyde to ganger.

Hvert fogderi og dalføre hadde sine tidsepoker med frikarer og enere. Surnadal med Stor-Jo Bøvra. I Gauldalen regjerte Trond Lundamo, født 1821, under en auksjon på Horg da det ble ropt opp. Mye folk var til stede og ønsket å se hesten. Trond visste råd, han bøyde seg under hesten, tok den på skuldrene og holdt om føttene med hendene.

I øvre del av dalføret var Anders Skoga, født 1807, Embret Berkåk og en Ole Randal som også bodde i Orkdal, ei tid de sværeste. Sistnevnte reiste til Amerika i 1870-åra og opptrådte som profesjonell sterk mann. På et sirkus han reiste med, brøt han av ryggen på en gorilla.

Anders Iversen Snildal (Snildalingen), født 1782, som felte 99 bjørner, var en kraftkar fra Hemne/Snilfjordområdet. En gang han hadde streifskutt en bjørn, ble bamsen rasende og og gikk beint på Anders. Det ble en kamp på liv og død, men Anders fikk overtaket og greide å holde bjørnehodet nede og unngikk bitt og framlabber, og holdt den slik til drengen Stor-Jo og hunden kom. Snildalingen var min fjerde tippoldefar.

Jo Kussubakk, født i 1730-åra, har vært en av de sterkeste  i vår del av dalføret.Gjetorda om dette folket gikk i nesten 200 år. Oldefar var født på garden Orvatne, og Kussubakken lå ikke langt derfra. Både Jo og brødrene hans, som var særs store og sterke, ble utkommandert til å tjenestegjøre i danskekongens livgarde i København. Den dag i dag ligger leggbeinet til broren Elling oppbevart på kunstkammeret i København.

Stor-Tore Resell var født i 1780, og var kjæreste med ei som kom fra Gjetsten. Under et festlig lag på Øyom, kom det oppover en del Svorkmobygg, deriblant den sprekeste og sterkeste karen derifra. Utpå natta ble det krangel, og Tore håndterte Svorkmo-kjempen som en unge. Hiva’n ut gjennom dærin så flisen fauk. Tore falt i svenskekrigen.

Johan Grindvoll, født på Løkken i 1787, var styggsterk. Ved Kalstad der den gamle allfarvei kom ned, sto det to stener, en stor bautastein og en mindre løftarstein som ble kalt hund. Den løfta han Johan hver gang han gikk til kirka. En gang hadde noen smurt steinen inn så den var glatt. Da han ble vars dét, ble han så forarga at han løfta stenen så høgt som han allder hadde gjort før. Etterkommerne var også svært sterke. De gamle på Bjørnli fortalte at på Liahaugen drog mannen plogen mens kona pløyde. Erik Liahaugen reiste til Amerika og var umåtelig sterk. Deres etterkommere på Å er  også store og kraftige.

Ola Olsen Ljøkel, Framigard var godt fota.  Liten, men brei som ei låvedør og umulig å bøye ryggen på. En dag da Ola sto og rota i grautgryta, kom det noen Surndalinger med Stor-Endre i spissen og ville prøve Ljøkjelln. Da sa folket i Framigard at Ljøkjelln va ut, men dem konn prøv “drengguten” som står og stappa ti grauta.. Det bars i hop og “drengguten” smor ned Stor-Endre så det supp. Da sa Stor-Endre: “Ta va ikkje nån drenggut, ta va Ljøkjelln, det”.

Stor-Anders Utlykkja ble overfalt på Byåsen på tur hjem fra martnan. Seks-sju karer stengte vegen for  Anders og sambygdingen som var fem år yngre. “Ta dæ tå hesten du gut, så ska æ prøv å bli kvitt byrampen”. I det han steg ned fra hesten ble han pårent. De brukte både staurer og kjepper å slå med. Stor-Anders hadde ikke våpen å bruke, bare ei messing-tobakksdåse i brøstlomma, og her måtte det handles raskt. Han hogg tak i dåsa utapå tøyet så både vadmelstøyet og dåse fulgte med. Anders slo med sin sterke hand slik at overfallsmennene måtte trekke seg unna. Én treft han så hardt at han havnet på sykehuset der han døde etter ei tid.

Jo Bilse.  -Oldefar var født i 1836 og dreiv malmkjøring sammen med Jo fra Dragsetgruva til Orkdalsøra. Malmlassa ble kjørt på slåe om vinteren og kunne veie 900 til 1400 kilo. Føret måtte utnyttes. Én gang var Jo sist i rekka av kjørere. Under lossinga brukte tre-fire karer å hjelpe hverandre og sidebikke lasset. Denne gangen var det ingen som ville hjelpe Jo. Sinnet tok Jo, spretta i fra og skubbet av de to-tre største kissteinene, endreiste så malmslåen og tømte resten.

Ved Atle Ingar Kjelstad

Hele artikkelen kan leses i årbok 44. Utgitt av Meldal historielag i 2003

 

Red: Hilde Stina Elshaug