Thamspaviljongen på utstilling i OTI-senteret

 

Lørdag 29. oktober åpner ordfører Oddbjørn Bang en utstilling om Thamspaviljongen på OTI-senteret.


27.10.2016 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: Pressemelding, Kulturhistorie

Thamspaviljongen var et hovedtema under Oslo arkitekturtriennale i september/oktober, der deler av paviljongen var utstilt i Galleri ROM for kunst og arkitektur. Det er denne utstillingen i sin helhet som nå er kommet hjem og vises frem for lokalbefolkningen. Dugnad, gjenbruk og tilhørighet var et tema i denne forbindelse, og dette skrev Galleri ROM i sin omtale av utstillingen:

Etter 123 år vender stavkirkepaviljongen som representerte Norge på verdensutstillingen i Chicago i 1893 hjem. En gigantisk dugnadsinnsats fra en gjeng driftige pensjonister fra Meldal og Orkdal har gjort drømmer til virkelighet. Under Oslo Arkitekturtriennale 2016 viser Galleri ROM utstillingen Little Norway. Kunstnerkollektivet Bureau Detours (DK) og arkitektkontoret Gamle3Hus (N) har i samarbeid med pensjonistene fra Meldal og Orkdal laget en sprek og engasjerende utstilling med utgangspunkt i stavkirkepaviljongen. Her smelter dugnad og entusiasme sammen med viktige spørsmål om å uttrykke, skape og gjenoppbygge tilhørighet.

 

IMG 2387

 

Utstillingen Little Norway utforsker den norske stavkirkepaviljongen i en samtidskontekst. Her iscenesettes fragmenter fra paviljongen og dens fascinerende historie. Det berører tema som representasjon, identitet, transformasjon, reparasjon, bevaring, mobilitet, tilpasningsdyktighet, røtter og forankring. Selve dugnaden som fenomen er også en viktig bærebjelke. Planen er at utstillingen skal stå frem til jul. Den vil delvis være betjent av folk fra Prosjekt Heimatt. 

Prosjektleder er Olav Sigurd Kvaale.

 

OddmundStensetLarsSolvberg 1

 Oddmund Stenset og Lars Sølvberg

 

 

Poeten Lars Haga Raavand vandret blant paviljongelementene en dag. Han fikk tydeligvis inspirasjon og skrev denne tenksomme historien om paviljongen: En paviljong, en dirrende dugnadsånd. Dette er søtten fragmenter og fire fotnoter fra en usannsynlig historie.
Raavand er forfatter bak bøkene Hvalfall (2012), Skoggangssang (2013) og Vannsikt (2016).

 

 

En paviljong, en dirrende dugnadsånd

(søtten fragmenter og fire fotnoter fra en usannsynlig historie) 

 

123 år etter at den norske paviljongen for første gang ble pakket i kasser og esker og fraktet ut fjorden, over Atlanteren, inn i Amerika og over de store sjøene til verdensutstillingen i Chicago1 , har den gjort vendereis. Paviljongen er tilbake der den først ble bygget. Et frakteskip av moderne format erstattet dampbåten «Hekla», men sjøen var grov som sist da den dro, og som den dro, har den ankommet: nedpakket, flatpakket: som på terskelen mellom kveld og natt, i skumringstimen, mellom samfunnsliv og tilbaketrukkenhet.

Som et demontert skjelett ligger paviljongen utover og hviler på golvet i det som tidligere var Coops trelastlager i Orkdal. En eim av tjære ligger over lageret, det lukter sag og trevirke. De ulike delene er sortert, stablet, strødd, systemet synes, og synes ikke. Kommer paviljongen til å reise seg, kommer den i så fall til å ligne sitt tidligere selv, rommer demontering og montering nye eventyr i de utskårne dragenes vingespenn, faller alt i staver? Porten til lageret dras ned, og dagens siste menneske kaster et blikk på trevirket, systemet, lyset som blinker en siste gang før det slukker og slik minner om den gamle tida som forsvant i mørke da industrialiseringa seg innover landet og gjorde noe av det gamle håndverket overflødig. Ble ikke paviljongen til på terskelen til ei ny tid? Porten treffer asfalten med en dump lyd.

Ingen steder enn der hvor svarene ennå ikke finnes, reiser spørsmålene seg raskere: Hva skal paviljongen brukes til? Hvor skal den reises? Hører den til i Orkdal? Har den kommet hjem? Er den mer hjemme nå, i denne terskeltilstanden, enn den senere kommer til å bli?2

 

                                                                                                    

1 Pytter oversvømmer nysådde plener og malingen er fortsatt våt. 1. mai 1893 åpner like fullt den største verdensutstillingen noensinne avholdt. I Chicago fødes den amerikanske selvbevissthet, blant broer, kanaler, søyler, skip og kunstige sjøer, blant parker, paviljonger, pagoder og palasser, hvor burgeren, postkortet og pariserhjulet først ser dagens lys. Rundtomkring i verden står byene skitne av fabrikkenes forurensning og lufta er tett og full av støv, her er noe annet, her ser besøkende en by så ren og hvitmalt at den gløder i solens lys, de er som fraktet til en annen verden, og knapt rekker sola å synke i øst, før et nytt mirakel overtrumfer det de allerede har sett. Et lysende barneansikt ser sukkerspinnet vokse for sine øyne og snart skal barna legge hele verden under seg, de små en alen lange, så små, så korte i trengselen, i støvlenes trippen over treplattingene, i de voksnes verden, i utviklingens vold, i pariserhjulet som løfter dem over byen og lar dem se en luftballong stige til værs mens mengden av mennesker stimler sammen om en lampe som tennes, og en til, og en til, og hele «White city» bader i elektrisk lys. Fremtiden, fremtiden! Publikum jubler, og glemt er allerede samene, eskimoene og urfolkene de så som på sirkus, glemt er den japanske hagen og brannen som herjet i 1871, Chicago er gjenoppstanden! 2 Man må stille seg disse spørsmålene, og dette siste: Hører en bygning til der den ble bygget? Det var et annet Orkdal paviljongen forlot for 123 år siden. En forsiktig stolthet rådet kanskje på Strandheim bruk hvor den ble bygget. Arbeiderne var i grenseland mellom fabrikkarbeider og håndverker, de bygget paviljongen i moduler, det var industri, de skar dragehoder ut i paviljongens portal, det var håndverk. Arbeiderne jobbet skift og lange dager. De hadde skitne overaller, grei lønn, støv, store hender, astma. De forsvant, men bruket holdt koken. Industrien var for alltid kommet som erstatning for fiskeriet i den lille landsbyen ved Trondheims fjord, industrien finnes i dag, som fjorden, men lysene fra bensinstasjonen, rundkjøringa og bilene er nye. Strandheim bruk er nedlagt.

 

1893: Orkdal-Chicago. Et hav krysses. 1894: Chicago-Geneva Lake. Bruksområdet og paviljongens egentlig tilmålte liv overskrides. 1936: Geneva Lake-«Little Norway». Paviljongen har tidligere skiftet fra offentlig eie til privat, denne gangen er bevegelsen nesten speilvendt. 2012: «Little Norway»- Orkdal. Atter krysses havet, skal paviljongen aldri finne rot? 3

Isak Dahle har kjøpt paviljongen og fått den plassert i «Little Norway», ved Mount Horeb, Wisconsins skoger. Det er den første dagen i august, det er 1936, og mannskorets sang lyder underlig ukjent i de syngende munnene som strever seg gjennom ordene de egentlig ikke forstår. De synger på forfedrenes språk for å feire at paviljongen er ferdig, høyreiste i den vakre parken hvor sola brekker i trekronene og lyset faller på dragehodene som flammer i ettermiddagens skinn står de kledd i bisarre bunadsdrakter, og uten å vite det, står de syngende som selve symbolet på samhold. Paviljongen er som omsluttet av kjærlighet. Senere, i september, rødmer trærne, så kommer snø.

Over to millioner mennesker, de fleste med norske aner, er innom Dahles eiendom og besøker den stavkirkelignende paviljongen, selve hjertet i «Little Norway». Atlanteren avsondrer dem fra moderlandet, men kultur har alltid kunnet frigjøre seg fra sin stedbundenhet. Og menneskene går inn gjennom den staselig utskårne portalen, går over tregolvet, går frem og tilbake over tregolvet, tilbake til sine egne røtter. Håpet om at sammenhengen de selv står i skal stå sterkere finnes der inne i det dunkle lyset. Omkranset av norsk håndverk pulserer lengselen etter at ei linje som løper fra greina de selv utgjør på slektstreet, og like til slektstreets røtter, skal avtegne seg. Den finnes der inne, lengselen etter ei livslinje. Hvilket hjerte bærer ikke denne lengselen?

 

                                                                                                      

3 På sett og vis har paviljongen alltid befunnet seg på en terskel, i et grenseland, bare i selve bevegelsen montere-demontere har den overskredet en bygnings vante bevegelse. Fire ganger har den flyttet. Fra norsk bygdementalitet i Orkdal til verdensvoyeurisme i Chicago, videre fra Chicago til Geneva Lake, og det er ikke bare en bevegelse fra storbyens ståk tilbake til landsbygdas langsomme tempo, men også en bevegelse fra offentlig skue til privat eiendom, fra Geneva Lake til Wisconsins skoger og parken «Little Norway», en bevegelse fra lysthus for prominente eiere og tilbake mot allmuens øyne i parkens besøkende, og til sist altså tilbake til røttene, Orkdal, på et lager. Konstant på vippen mellom tilbaketrukkenhet og samfunnsliv, slik er den norske paviljongens skjebne.

 

Paviljongen er allerede gammel, værbitt. Den er bygget av tre, trær mye eldre enn noe menneske kan bli. Seint voksende malmfuru, hugget og skilt fra sine røtter oppe ved tregrensa i Trøndelag en blå morgen i vinterhalvåret. Før trærne ble hugget, før forfedrene flyttet, delte de denne jorda. I et ørlite blaff sprekker verden opp, og de besøkende ser trærnes røtter som strekker seg langt tilbake i tiden, kjerneveden som ble plank og igjen stod naken mot vær og vind før tjærebeis og olje igjen la seg utenpå i beskyttende lag. De ser seg selv.

Eller de ser ingenting. De kjenner ingenting. Den norske paviljongen er ikke noe annet enn en gammel bygning, en gang staselig, nå litt trist. De slutter å komme. I 2012 tvinges «Little Norway» til å stenge dørene som følge av sviktende besøkstall.

Regnet eter av treet, under vinduene råtner vassnesene, bordene blir ubrukelige. Regnet eter av treet, under vinduene råtner vassnesene, bordene blir ubrukelige. Regnet eter av treet, under vinduene råtner vassnesene, bordene blir ubrukelige.

Tiden setter sine spor også i det som overskrider havet og lander i Orkdal. Over førti folk, de fleste pensjonister, deltar i restaureringsarbeidet. Det som er råttent, byttes ut, det som er skadet, erstattes, det som er helt, sorteres. Kanskje kan man snakke om arbeidet som foregår på det tidligere trelastlageret i Orkdal snarere som reparasjon enn som restaurering, for der restaurering peker mot å «gjenopprette, reetablere», og brukes om hel eller delvis tilbakeføring av et monument eller kunstverk til en tidligere tilstand, peker repararasjon mot re- og parare, altså å «gjøre i stand» igjen, og brukes om istandsettelse etter skade eller forfall, hvor formålet er å sette for eksempel en gjenstand eller en bygning i stand, slik at bruksverdien kan bevares.

Hvem er alle de som reparerer? De er dugnad.

Paviljongen er plastisk, den er industrihistorie, den er representant for norsk kultur, den er lysthus, den er kortbule, den er kinosal. Den er ikke fredet. Den er ikke fri. Den er ikke hjemme. Den er likevel hjemme.

De som er dugnad vet ikke hva paviljongen skal brukes til, men de vet at den skal brukes. En spade er en spade, sier de. De er delt i ulike arbeidslag, og nærmer seg bitene av den gamle bygningen med en pragmatisk holdning bare eldre kan unne seg. De er i det felles prosjektet og restaurerer. De har funnet sin plass. Det er snart slutt. Grunnstokkene, stavene, trevirket som vokste og råtnet uendelig sakte. De reparerer århundret. De restaurerer paviljongen fra attennitti-tallet, det som måtte ut, råten. Håndverket, arbeidet beundrer de. Av hvilket materiale er det gjort.

I det nedlagte trelastlageret som ikke kan betraktes som noe annet enn fellesskap, klapper de treskjæreren på skuldrene og sier, her hører du til. Luften er fylt av lyd. Hender som arbeider frakoblet. Gavler og staver som repareres. På en stabel med gammel plank tegner treskjæreren et riss av drager som aldri skal brøle, støvet som faller over tegningen er rester av kjærlighet. Lyset som faller over støvet er gammelt, skyggen over lyset er hendene hans. De er grove, og han vet bedre enn på lenge hvor de hører til. Det er hendene som, uten å ense det, griper sag, hammer, stemjern og skjærer dragehodene løs4 .

 

                                                                                                     

4 Kan dragehoder virkelig skjæres løs? Eller viktigere: Blir en bygning som sendes ut i verden på en midlertidig utstilling samtidig sendt ut i en evig hjemløshet? Er det et paradoks? Har ikke bygningen i sitt vesen noe hjemlig og stedbundet over seg? Hvordan skal man avlese en bygning på flyttefot? Kan en bygning komme hjem? Hva konstituerer i så fall dette «hjem»? Og hvordan forholder paviljongens flytting seg til de tusener av norske naust, stuer og løer som opp gjennom tidene har latt seg flytte etter oppløsning av gårder, familier, små samfunn?

 

Instruksene klinger klart i kvelden. Samarbeidet synger stilt i hendene som arbeider og samholdet siver ut fra trelastlagerets åpne port, som lukta av nystekte vafler når ei av damene står der i skumringa og steker og alle skal få, alle er med og den varme dampen fra vaffeljernet trekkes inn i nesene, og dugnadsånden damper og driver utover fjorden. Det er juli. Det går opp for den som undersøker at ordet dugnad ikke finnes på andre språk. Hvordan skal man kunne forklare det? Ved en frivillig felles innsats uten betaling, for å hjelpe en nabo, eller andre, med arbeid man ikke kan greie alene? Ved at deltagerne trakteres gjerne med mat og drikke? Ved å trekke frem at det er en gammel norsk skikk?

De som er dugnad og deltar spiser vafler i den provisoriske spisekroken til høyre for inngangsporten i det nedlagte trelastlageret, de prater. De hører til. I samholdet som stiger frem av dette spesifikke arbeidet, dette felles prosjektet. De hører til. I julikvelden, i den kjøligere kveldslufta som senker seg ned over dem der de står bøyd over arbeidet. I lukta av vafler og tjære og tre. De hører til.

På verdensutstillinga er paviljongen et utstillingsvindu, det primære er å vise hvor den kommer fra, norsk kultur og dennes skikkelige håndverk. I «Little Norway» er paviljongen et vindu til en annen verden, det primære er å vise de besøkende hvor de kommer fra. Hvilken funksjon vil paviljongen få nå, i Orkdal? Skal den være et vindu til en annen tid som løper like til i dag og inn i morgendagen, et objekt som i sin blotte historisitet symboliserer sin egen og Orkdalingens tilhørighet til en gitt plass? Kan man være mer hjemme i noe annet enn arbeidet, i det felles prosjektet? Hvem er hjemme når bygningen er reist? Vil den norske paviljongen noen gang kunne gi en sterkere følelse av å være hjemme enn nå, når den ligger bitvis strødd utover golvet på et nedlagt trelastlager? 

 

 

 

 

 

 

 

Annonser


Medlemmer