www.meldal.no

Dagen var fin og han valgte å ta en ny vei opp mot vatnet der han hadde vært mange ganger tidligere, og gikk seg på ei flo som var rødgul av store fine moltebær. Litt overrumpla ble han først stående, før han resolutt plukka brødskiva ut av matboksen og begynte og plukke.

I sin egen verden traska han fram og tilbake over myra og boksen fyltes sakte men sikkert opp. Mens han gikk der fikk han plutselig øye på ei dame som kom imot han, tilsynelatende travel, med ei bærspann i hånda. Hun kom midt imot han og han kunne lett se at fruentimmeret var noe oppbrakt.
– «Si meg en ting, hva i all verden gjør du her og attpåtil er du såpass uforskamma at du plukker molta mi» sa dama surt. Han ble litt overraska med det samme, men svarte som sant var at han hadde ikke sett noe skilt som opplyste at dette området var privat eiendom?

Tomatrød i fjeset svarte den sist ankomne bærplukkeren at det faktisk ikke var snakk om privat eiendom, men at hun faktisk sikkert i snart tretti år hadde sørget for årets avling av molter til familien nettopp på denne plassen.
Litt smilende rakte «konkurrenten» den nesten fylte matboksen mot henne og tilbød henne det han hadde plukka, og sa som sant var at det sikker var flere steder det gikk an og finne bær.
I brøkdelen av et sekund frykta han at kvinnemennesket skulle daske til han med det tomme bærspannet, men heldigvis snudde hun på hælen og gikk raskt unna.

Han knegga godt der han satt og fortalte om episoden på moltemyra, og spurte sånn halvveis seg sjøl og halvveis meg, hva er det som gjør folk så absolutt sprø, bare det er snakk om molter?

Sannelig om jeg vet, men han har absolutt et poeng. Ei dame som bodde i nabolaget her hadde hytte som låg midt oppi et fint molteterreng. Litt spøkefullt sa en annen nabo som traff henne mellom butikkreolene en dag at han hadde passert massevis av moltekart der oppe og at han tenkte å ta seg en tur igjen snart og plukke.
– «Plukker du molta mi så banker jeg deg» svarte dama bryskt, og det hadde hun sannelig min hatt vært truende til også, for dama er stor, kraftig og sterk som en kar.

Arkivbilde

Min svigermor har bestandig vært en lidenskapelig bærplukker, og særlig molter har det vært stor stas med. Nå har hun for lengst begitt den slags aktiviteter, men for noen år siden hadde hun så vondt i en fot, og påsto at hun ikke lenger greide å henge opp klær på klessnora fordi hun var så fryktelig svimmel, men på moltetur skulle hun.
Folk som er både fotlause og halvblinde tar seg til skogs og fjells med bærspann, og flyr som noen fuglehunder med tunga hengende ut, i desperat leiting etter fjellets gull, ja det er et merkelig fenomen.

I år er det faktisk mer enn nok av denne bæra i hvert fall i våre trakter. Min bedre halvdel påstår at hvis det hadde vokst molter i hagen, sånn som ripsbær og solbær, så hadde det ikke vært en sjel som hadde gidda og plukka ei eneste bær.
Full av steiner er den og særlig god er den heller ikke. 

Ja ikke vet jeg, men det ligger mye ære i å snakke om hvor mange kilo molter en har funnet, og den unnselige blåbæra har ikke på langt nær oppnådd den samme statusen.
Jeg storkoser meg på bærtur i fjellet, og det beste av alt er når en kan sette seg ned og se utover et stille fjellvatn og nye kaffekoppen og brødskiva.
Men til nystekte vafler innrømmer jeg glatt at jeg synes det smaker mye bedre med nyrørte blåbær enn med multer.

God bærhøst!

MBSH

Red:RS