www.meldal.no

Men – jeg har altså maktet å kun ”opptre” på shoppingsenter en -1- gang i desember! Slå den! Sjøl mener jeg at jeg er uhorvelig heldig, andre vil si det motsatte, vel..(hørte jeg ”kvar sin tykkj"..?) For jeg er ikke spesielt glad i shopping. Hvorfor ikke? Bli da så blakk! Og så blir det så fullt i skapa, mange plastposer og Kalljn stakkar, blir da så svett…(nikker noen gjenkjennende no tru…?) Og det er ikke bare Kalljn som blir så svett, Kjerringa blir det ho også. Men av og til må man jo bare våge seg innom dørstokken til en eller annen fancy butikk i et av disse f-f-flotte sentrene. Klær skal vi ha, sko, kanskje nye "høssu" også i ny og ne. Nytt friluftsutstyr i tre og metall er jo litt mer ok å se etter. For sannelig er det egentlig ikke mye klær man egentlig trenger, men i følge trenden skal vi jo helst bytte stil to-tre ganger i måneden. Dyrt og plasskrevende… tidvis kjedelig.
For når jeg da har en slik dag, at jeg må ut, så begynner svetteperlene å melde sin ankomst allerede om morgenen. Da har tankene begynt å kverne på hva, hvor, hvorfor…åh. Jeg manner meg opp og forlater hjemmets trygge havn og setter kompasset mot s..s..shopping. Hendene blir klamme idet jeg går inn hoveddøra på senteret og blikket stivner. Smilet som hang der tidligere da jeg såg opp mot den rødgule himmelen, er borte. Jeg entrer klesbutikken og nå ser jeg bare en masse folk og reoler med ting vi ikke trenger! Konsentrasjonen er på topp, her skal det kjøpes kun det absolutte nødvendige, og ingenting mer.
Bestemt går jeg mot det første og beste stativet og ser og føler, tenker – ok, greit nok til mitt bruk. Raskt plukkes stoffremsa ned og bringes med besluttsomme skritt mot disken, kø. Svetten siler, tankene freser, jeg vil ut, jeg vil ut, jeg har nok klær, kan bruke Vidars genser hvis nødvendig... Køen forsvinner, jeg blir glad. Frøkena i kassen smiler pent (takk til alle flinke bak disken!!!), jeg gir et stivt glis tilbake mens jeg famler etter lommeboka. Jeg vil hjem. Får betalt, posen i hånda og endelig kan jeg snu meg og komme meg vekk herfra. Det er da man møter en venninne det er lenge siden man har møtt. Her. Trivelig det, men ikke her, blant shoppende kvinner  med mord i blikket, utålmodige menn og slitne barn. Jeg vil hjem. Turen blir litt lengre enn tenkt, men alltid koselig å se igjen kjente. For det er jo på butikken man treffer kjente…ja, ja.
Så var det over for i år… ingen flere runder med pengebruk på alt det vi ikke trenger for å leve et godt liv. I hvert fall ikke jeg. Nåvel, jeg må en tur innom ho Ingeborg da. Men tvilsomt om det kommer under shoppingsenter... Jeg har en venninne som nok er nesten like lite ute på klehandel som meg. Men vi har det da ganske bra lell, sant ja? For å sitte på en trestubbe på fjellet kreves knapt klær. Å jo da, har da noe på meg sjø.. Så får jeg sjå utpå nyåret, om jeg drister meg innom igjen, legg att litt peng. Skulle ha hatt større blits til kamerat Canon.
Vel, det var nok fra meg, her er litt fra beste(?)kamerat Canon…

 

Flere som tar det heeelt med ro, og "henger ute" i skogen i hverdagsklær....

 

Trenger ingen klær, så vakker som denne er!

 

Dette strå har tatt perlekjolen på..

 

Heldiggris!!!!! Født ferdig påkledd........................å så pels da...

                              Klede-lig hilsen fra Wenche - som oftest i klær...