www.meldal.no

Jeg er en språknerd. Noen vil sikkert også kalle meg språksnobb. Det – med respekt å melde – gir jeg blanke i, for en del språksaker får jeg ganske enkelt fnatt av. 

Armene og ermene

Ta nå for eksempel alle som på død og liv skal brette opp armene. Det er krevende. Og om man mot formodning skulle få det til, ville smertene bli betydelige, som det heter. Radbrekking av bein, muskler, sener, blodårer og nerver gjør fryktelig vondt og er nærmest for en amputasjon å regne. Man kan altså ikke brette opp armene.

Men ermene, derimot, går det fint an å brette flerfoldige ganger. Fra handleddet, oppover handaleggen, forbi handbåggån og helt opp til bicepsen – ja, til kragebeinet, faktisk.

Tegning: Eivind Kallevik

Og det beste av alt med å brette opp ermene: Armene er like hele og ikke radbrukket/amputert. Uttrykket «å brette opp ermene» brukes i tide og utide nå for tida. Vi skal altså gjøre en jobb, være med på en dugnad, ta i et tak – og da må ermene brettes opp for ikke å være i veien for arbeidslystne armer og hender. Bretter man derimot opp armene, blir det fort krevende å jobbe.

En tapt kamp, men jeg biter fremdeles

Forskjellen på ET og ETT er en tapt kamp, men jeg står fremdeles på slagmarken og fekter med grammatikksverdet mitt. Det heter altså følgende (og her, i denne spalten er jeg allvitende og allstyrende, så kom ikke her med nye språkregler, du!): På den vesle lysningen i skogen ligger det bare ETT hus. Altså i betydningen ett eneste hus.

Men: Det ligger ET rødt hus på den vesle lysningen i skogen. Altså er det ett av flere hus som ligger der.
Nå har jeg nettopp bakt brød. Tre stykker. Det ligger altså tre brød på benken, men ETT av dem er mer stekt enn de to andre.
Pirk? Jepp. Men alle feilene som begås mot dette i landets redaksjoner, nyhetssendinger, aviser og magasiner er utallige. Og jeg lar meg irritere.

Engelsk påvirkning

Så til anglifiseringen. Kalenderen, kjære venner. Dere kan bare sjekke. På norsk skriver vi navn på dager med liten forbokstav. Som mandag, torsdag, søndag osv. Det samme er tilfellet med navn på månedene. Mars, april, mai, juni – ja, til og med sjølvaste desember skrives med liten d.

Her er en avistittel som sier noe om hvordan tempen var i januar. Med liten j, altså. Bare nevner det.

Tittel fra norsk avis 28/1/21:
Rekordkald januar i Sør-Norge

Da jeg gikk på skolen for en velvoksen menneskealder sia, var det aldri noen diskusjon rundt dette. I tida etterpå har anglifiseringen skutt voldsom fart, og ord som aircondition, cupcakes, Afternoon Tea, breakdance og mange flere er blitt helt vanlige å bruke her i kongeriket. Og de siste årene har altså engelsktalende programmer på PC, nettbrett og smarttelefon fått oss til å bruke store forbokstaver i alle tenkelige og utenkelige sammenhenger. 

"Vi må justere oss etter verden forøvrig", er visst mottoet. Men kan vi ikke unne oss å tviholde litt på våre særegenheter her på berget? Klamre oss til våre små forbokstaver så lenge vi kan? Være litt sære og vrange? Joda, det kan vi! Og det skal vi!

Hundebæsj og hoinnschit

Én ting til før jeg kviler næpa:
Hoinnschit. Denne maren som rir alle oss som går langs veier, gater og streder.

Jeg ser og hører at man kaller dette fandenskapet for hundebæsj. Det heter det ikke hos oss. Vi kaller en spade for en spade og sier hoinnschit. Dette er en helt naturlig del av livet til hunder og hundeeiere. Hunden spiser foran og schiter bak. Og så må hundens eier plukke opp hoinnschiten, sjøl om man kaller gurbaen for «hundebæsj», som om det skulle være noe søtt og sjarmerende. Det er det ikke. Hoinnschit er hoinnschit. Det skal i en pose og videre til en søppelkasse.

Ferdig snakka.

Denne kvinnen bretter alltid opp ermene og plukker opp hoinnschiten etter sin lille, søte Bichon Frisé.

Språkskyen er lånt fra Camilla Hager, en av våre språknerder. Mannen som bretter opp armene er tegnet av Eivind Kallevik, og dama som bretter opp ermene har vi lånt fra Wikipedia (og sikkert mange andre).