Ei dyster førjulstid

Mange kvinner i sein middelalder bar en slik amulett i halskjedet til vern mot pest. Symbolet kjenner vi igjen fra helsearbeid i vår tid.

Året var 1349. En kveld i oktober kom Even på oppigard ned fra kvenna ved grendesbekken.


23.12.2017 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: historie

Han var i godlag, for han var ferdig med melderen som trengtes for vinteren. Han var heldig som hadde fått bytta til seg en sekk kveite for det smøret og kjøttet han førte til Nidaros nylig. Å blande litt kveitemjøl inn i den heimavla rugen ga en god smak på brødet.

Even klødde seg i nakkegropa. Huff, disse loppene! men de var “husdyr” - ingenting å bry seg om. Verre var det at han kjente slik sting i brystet, og fikk liksom ikke varmen. Han fikk gå til sengs.

Pesten er her

Inne i skinnfelden tenkte Even tilbake på byturen. Nokså spesiell hadde den vært, og lite hyggelig. det gikk en farsott der, og folk døde som “fluggu” ble det sagt. Ikke så nytt i og for seg. Byen hadde hatt pest og farsott på besøk mange ganger før. Og de var fortrolige med smittefare, visste om “tæring” og hadde et eget “spital” for spedalske.

Men aldri hadde sykdom fare fram som denne. den rev med seg store og små, gamle og unge, rike og fattige uten hensyn. Og det gikk så fort og brutalt for seg. Etter frostriene kunne det godt komme stri hoste med blod atti. Da var det ikke noe håp. Alle døde i løpet av ei veke, eller to. De heldige fikk store kuler i lyske og armhuler og på halsen. Noen av disse overlevde (kanskje 20 prosent), men de fleste døde i løpet av et døgn, eller to - på en noe mer skånsom måte enn de med angrep på lungene.

Meldal ble hardt ramma

Pesten som Even hadde fått, skulle i løpet av vinteren 1349/50 rive med seg over halvparten av folket i Meldal. De fleste allerede før jul. - Det fantes ingen offisiell folketelling på denne tida, verken hos kirke, eller stat. Men det er gjort overslag ut fra registre over landskyld (jordleie), skatter og tiender. Slike beregninger tyder på at folketallet i Meldal har gått ned fra om lag 800 like før Svartedauen, til omkring 250-300 etter pesten var over.

Etterpå

Svartedauen gikk over hele Europa. Den rev med seg 25 millioner mennesker, er det sagt. I en del land var det viktig å finne syndebukker, og de første virkelig store jødeforfølgelsene kom., særlig i Tyskland, men også i Sveits, Frankrike og Østerrike. Det var ingen raseforakt som lå til grunn, men en religiøs forenkling: Pesten var en straff for menneskenes synder, og jødene sto for den verste synd ved at de hadde drept Guds sønn for 1300 år siden. Om dette skriver Yngvar Ustvedt i sin bok “Svartedauen”: - Svartedauen ble foranledningen til jødeforfølgelsen som i omfang og grusomhet bare kan sammenlignes med det som skjedde i Hitlers Tyskland seks hundre år senere.

Norge hadde ingen jøder den gangen. Men Sverige hadde noen, og der ble minst ni jøder henrettet på grunn av “brønnforgiftning”. Hos oss slo reaksjonene mer tilbake på ofrene sjøl. Det var den enkelte som hadde gjort synd.

Det skulle gå over 200 år før folketallet i Meldal var på samme nivå som før Svartedauen.

 

Ved Knut Svinsås Loe

Hele historien kan leses i årbok 47, utgitt av Meldal historielag i 2006.

 

Red: HSE 

Annonser


Medlemmer