www.meldal.no

Dette var noen skoler med faglig opplegg for raskere vei fram til det som da ble kalt "eksamen artium", og som ga grunnlag for opptak på høyskole, eller universitet. Landsgymnaset ga ungdom mulighet for å komme fram til artium på fire år på bakgrunn av folkeskole, eller framhaldsskole. Ordinær vei for høyere utdanning var to, eller tre år i middelskole/realskole og videre tre år på gymnas.

Da krigen kom også til vårt land i 1940, prega det livet for de fleste.

Det ble også etter hvert vansker for mange skoler. Men landsgymnaset på Follo var i gang også de første krigsåra, og det ga oss, ca. 60 unge, anledning til å prøve evner og kunnskap gjennom en opptaksprøve høsten 1942. Så vidt jeg husker, kom alle inn, kanskje for enkelte med "på prøve".

Elevflokken var sammensatt av unge med ulik bakgrunn, alder og heimplass. Noen kom som 16-åringer med framhaldsskole, eller folkeskole av ulik kvalitet. Andre var velvaksne med erfaring fra flere år i arbeidslivet. Mange kom fra Orkdal kommune, som da var mye mindre enn nå. En del kom fra grannebygdene, men det var også mange som kom fra plasser langt unna. Enkelte kom fra Nord-Norge for å finne en slik raskere vei til utdanning uten å reise til by, eller mer sentrale plasser. I vår klasse kom det mange elever både fra Nordland og Troms, selv om det ikke var så enkelt å reise så langt bort i et okkupert land.

For mange i Orkdal var en, eller flere gymnasiaster en del av grunnlaget for budsjettet for mange familier. derfor var det som regel greit å få en plass å bo. Jeg hadde samme kvistværelse hos hyggelig vertskap med god utsikt til kvisten på grannehuset der ei jente fra Nord-Trøndelag bodde dei første åra!

På skolen på Follo var det også kantine der det ble mulig å få middag.

Det var imponerende at kokken kunne skaffe oss middagsmat med de begrensede muligheter som kjøkkenet hadde i krigsåra. Vi syntes nok at det ble litt for ofte sildesuppe og klippfisk, men mat fikk vi.

Enkelte pensjonater og andre serveringsplasser hadde middagssalg med de begrensede muligheter rasjoneringa ga.

Utenom middagen fikk en ordne seg så godt en kunne. For oss som bodde i rimelig avstand fra familien, var det mulig å få med noe mat, selv om dette ikke var enkelt for alle. For den som hadde familien langt borte, var det litt sure brødet som var i salg på Mjøen og andre butikker, en levde av. Det var greit nok i ei okkupasjonstid.

Året 1942, da vi kom til Follo, var kanskje det vanskeligste krigsåret. 

Høsten 1942 var ei særlig dyster tid. Ei av de mer dramatiske hendingene under krigsåra var unntakstilstanden i oktober da ti mann, tilsynelatende tilfeldig valgt, ble ført til Falstad og skutt. Av disse var også en fra Orkdal. Under unntakstilstanden ble vår rektor Salvesen avsatt og arrestert, og ny rektor som hadde den rette holdning til de nye "maktherrer" ble utnevnt av de nye myndighetene. Dette preget selvsagt samarbeidsklimaet på skolen for resten av okkupasjonstida. Alt dette virket også for stemninga blant elevene, og enkelte sluttet.

Men skolen gikk sin gang.

Vi hadde det bra, etter forholda. Den 17. mai 1943 var vanlig skoledag og selvsagt uten noen markering. Denne dagen syntes vi at det var nok med to timer, og gikk heim. Dette var en klar demonstrasjon og selvsagt en farlig sak. Vi kunne nok vekke reaksjoner fra de nye myndighetene. Det skjedde for så vidt ingen spesielle ting, men noen av oss ble neste dag innkalt til refs enkeltvis på rektors kontor. Utvalget var nok tilfeldig, men det falt kanskje mest på noen av oss som var kjente for den nye rektoren fra som lærer på framhaldsskolen her i bygda.

Om denne episoden var medvirkende til skolen ble stoppet og tatt over av tyskerne våren 1943, vet vi vel ikke.

For oss ble situasjonen usikker, men heldigvis for oss ble det ordnet slik at skolen fikk fortsette i lokaler i en relativt nybygd barneskole på Orkanger. Det førte selvsagt til utfordringer med å gi plass for en stor skole i tillegg. For både lærere og elever ble det mye flytting og bruk av spesielle lokaler. For mange ble det også lang sykkeltur, eller togreise - men alt ble ordnet ved stor velvilje fra alle skolemyndigheter.

Da vi hadde kommet vel gjennom første året og skulle velge linje, skiltes våre veier. Noen valgte ei språklinje som ble kalt "engelsklinjen"med engelsk som hovedfag, selv om det under krigsåra etter hvert ble mer tysk. Sammen med oss som valgte reallinja, kom i vår klasse også seks elever som valgte latinlinja. Disse hadde oftest som formål å studere teologi eller språkfag av forskjellig slag.

Samtidig med at vi var mange som startet i første klasse for et fireårig løp, var det hele klasser som kom til Follo i andreklassen, med realskole, eller andre utdanningsveier som bakgrunn.

Det var ikke så enkelt å reise i et okkupert land

Personbiler var det ikke så mange som hadde, og noen ble etter hvert "overtatt" av de nye myndighetene. Bensin var det ikke å få. Noen som hadde yrkesbehov for kjøring, fikk montert gassgenerator slik at de gikk på knott av older. Bussen fikk en ikke være med uten særskilt tillatelse. Så ble det sykkelen, så lenge dekka holdt.

Thamshavnbanen var viktig for oss fra grannebygdene, og viktig for flere etter at skolen ble flytta til Orkanger.

Til tross for viktige forsøk fra modige menn med å stoppe kistransporten til tysk krigsindustri, gikk persontrafikken sin gang under hele krigen. Reisemuligheten ellers var som regel Thamshavnbanen og "Ds. Orkla", eller av og til med knottdrevet buss. Og så var det sykkelen, og sykkeldekk var det vanskelig å få tak i, så sykkelutstyret ble også preget av okkupasjonstida.

VI hadde det nok bedre vi som bodde i grannebygdene, enn for de mange som hadde heimen langt unna. De som kom fra Nord-Norge, eller mange andre plasser lenger borte, hadde det ikke så enkelt gjennom krigsåra. dette var før vi visste om "høstferie", eller "vinterferie", men til Jul og Påske skulle de aller fleste heim. For reisa til Nord-Norge og flere andre plasser var Hurtigruta eneste mulighet, og turen kunne ta flere dager.

Fra maidagene i 1945 ble det fred. Det vi hadde håpet på gjennom fem år hadde skjedd!

De to åra på Orkanger ga oss grunnlag for siste året på Follo, som nok var noe preget ev tyskernes bruk, men det la vi ikke så mye merke til. Nå var det fred igjen, og vi tilbake på vår egen skole. Men rasjoneringa og mangel på matvarer varte lenge, også etter at vi avsluttet livet på Follo.

Livet som gymnasiast i et okkupert land var naturlig nok preget av forholda.

Men vi fikk eksamen artium - og avsluttet som de første russ etter krigen med slagordet: 

"Æres den som æres bør,

Follorussen seks og førr."

Ved Johan Syrstad

Årbok 55, 2014, Meldal Historielag

Red: HSE