Hverdagsmennesket

 

De fleste av dem er borte nå - hverdagsmenneskene, gruvebusene, rallarane fra gruvemiljøet på Løkken. Mange av dem var fargerike - alle var de slitere.


07.10.2017 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: historie

Gjennom hele det voksne liv var hverdagen gruva. Arbeidet var et blodslit med tung stein. Tungt mørke og tung, fuktig luft.

Dette til tross - de kunne ikke tenkt seg noe bedre. Ville ikke bytte med noen. Dette var et yrke de kunne, de behersket fjellet, malmen.

Gruvevirksomheten på Løkken pågikk i 333 år, inntil den ble nedlagt i 1987.

Nå er det stille i gruvegangene, det drypper fra hengen, drypp som gir gjenklang gjennom et fullstendig mørke. Lukten er den samme - lukten av blodslitet.

Så ofte jeg kan, rusler jeg omkring i gruveområdet. Rusler rundt på gjengrodde stier, og ofte møter jeg gruvebusen, hverdagsmennesket på mine vandringer. Møter dem i minnet, minner jeg håper å ha med meg livet ut.

En av dem som trer fram i minnet er Ola Blokkeskar, født i 1900 død i 1984.

Ola bodde i en liten hybelleilighet i Gamlebyen - ungkarsleilighet.

Ola levde alene etter at hans mor gikk bort. Var ikke nøye med renholdet i huset, men slik ville han ha det, slik trivdes han.

Kruttsterk svart kaffe og ofte selvbakt grovt brød. stappa i pipa, ei skikkelig klype “Blåstrek” og smattet slik at han et øyeblikk slik at han et øyeblikk ble borte i røykskyen. Han storkoste seg og var glad i selskap, glad i å fortelle, glad i å prate. Historier fra gruvene, eller fra husmannsplassen Blokkeskaret, som var heimen til Ola. der var han så snart han hadde en ekstra fridag, eller ferie fra gruvene. Det var en opplevelse i seg selv å lytte til Ola, han kunne kunsten å fortelle, det hele ble så levende.

Jeg minnes besøk på Blokkeskaret i lyse, fine sommerkvelder. Minnes at Ola satt på trappa, tobakkspipa i munnen og sixpensen på hodet. Satt og kikket oppover i bergene ovanfor Blokkeskaret - lyttet. Han hørte huldra synge, huldra lokket på  kyrne. Han så blåkallene ruser over øverjordet midtsommernettene. Ola pratet ofte om dette. han tvilte ikke engang på sannheten. Det lå mystikk i Ola’s fortellinger, en fortellerkunst som dessverre er i ferd med å forsvinne.

 

Av Asle B. Bjørgen

Hele historien kan leses i årbok 36, utgitt av Meldal historielag i 1995.

 

Red: Hilde Stina Elshaug


Kommentarer blir sjekket av redaksjonen før de offentliggjøres

Skriv kommentar

Kommentarer

Ingen har skrevet en kommentar ennå.

RSS-feed for kommentarer på denne siden | RSS-feed for alle kommentarer

Annonser