www.meldal.no

Til foreningens første møte var fremmøtt 13 sangere, nemlig L. Mork, H. Günther, Ø. Jensen, Femmer Osmo, E. Kvåle, A. Hvitsten, M. Lein, N. Pevik, A. Romundstad, Oscar Saltnes, Sigv. Saltnes, Oscar Vongraven, Sivert Øium samt instruktør A. Amundsen. De utgjorde det første manndskor på Løkken. Koret fikk navnet Løkken Mannsangerforening, og korets første øvelse var henlagt til Løfshus skole. 

Da koret var uten økonomiske midler, fikk koret et foreløpig bidrag fra Orkla Grube AB. Korets første opptreden var på sanitetsforeningens basar til inntekt for Meldals sykehjem. Lærer O. Sundli ble visedirigent og ledet koret under Amundsens fravær. Mannssangerforeningens innvielsesfest ble holdt med et festlig samvær med damer i Skogheim den 5. Januar 1918. Straks ble også spørsmålet om sangerluer og foreningsmerke tatt opp, og allerede 17. Mai 1918 opptrådte sangerne i sine nye sangerluer. Ved denne anledning ble det ført i møteboka:

Stemningen var utmerket hvilket visstnok ikke minst skyltes de kjekke sangerluer som i dag bæres for første gang og saa aa si gav dagen et eget preg. Da barnetoget gikk forbi, stemte sangerne i et 3 ganger 3 hurra og sluttet sig derefter til processionen. Ved Langeng gaard tok vi oppstilling paa øvre side av veien, hvorpaa vi sang Norges Fjelde, Vi vandrer og flere andre. Paa idretspladsen, hvor talene holdtes tok vi oppstilling paa tribunen og sang: Ja vi elsker, Norges Fjelde, Naar fjordene blaaner og flere under stor applaus fra togets deltagere. Tislutt blev sangerne bevertet med chokolade i Skogheim. 

Den første konserten koret holdt, var i Ljosheim 1. Pinsedag 1918 - den 19. Mai. 

Om denne konserten skriver medlem av koret Femmer Osmo bl.a.: Den lenge paatenkte koncerten i Meldalen var endelig blit bestemt til at avholdes 1. Pinsedag. Tidlig paa formiddagen kunne man skimte de hvite sangerluer baade her og der, og da klokken var ca. 11 samledes alle sangere med undtagelse av Lomundal, i skolelokalet for at faa den siste finpudsning paa “brudeferden”. I straalende sommmerveir drog man avsted, somme paa cykel, nogle med kjøretøi, og medens resten brukte apostlenes hestesporer. Disse heste syntes imidlertid at være adskillig raskere enn Bolagets “Dilto”. (Den som undertegnede kjørte, vilde bli en førsteklasses begravelseshest hvad farten angaar). Turen foregikk under sang og munterhet, og i ettiden fikk man fra den nye vei ved Bjørga syn over den vakre dal som badet sig i sol. 

Vi begav oss straks til Ljosheim som viste sig at være et hyggelig om end lite lokale, vakkert dekorert med norske flag. Bilettsalget gikk strykende fra første stund og om ikke lenge var lokalet fylt til sidste plads. Da kl. Var omtrent 2, tonet Borgs vakre: Gud signe… derefter gikk det slag i slag med Paulsens: Når fjordene blaaner, Reissigers: Tonens Magt… i mellemtiden deklamerte Øvre nogle vers, og gav tilbedste nogle skrøner som hadde en faretruende virkning paa tilhørernes lattermuskler. Efter koncerten spaserte man opover til Meldals Sykehjem hvor man gav en del sangnomre til bedste for de syke. I sekstiden paa eftermiddagen var de sidste sangfugle kommet hjem til redet, vel fornøiet baade med turen og koncertresultatet.

Fortsetter neste lørdag 

Ved Åse Jødal

Årbok 43, 2002, Meldal Historielag

Red: HSE