www.meldal.no

Jeg er absolutt ingen fotballfan. Tidligere hang jeg med litt. Fulgte med på Premier League, Champions League, Seria A, La Liga osv. Og den norske tippeligaen og toppserien. Men ikke nå lenger; jeg gir etter hvert blanke i hvem som vinner hva av norske, engelske, spanske eller italienske klubber. Mest interessant på klubbfronten nå for tida er naturligvis Rosenborgs kvinnelag – artig å følge med litt der, faktisk.

Utover det; nada. Jeg irriterer meg over mann og barn som på død og liv skal se klubbfotball «tuatt å tiatt». Året rundt. År etter år. Samma gamle leksa.

Men så kommer det et mesterskap i ny og ne! Juhuu! Da fatter kjerringa interesse og følger så mange kamper som mulig. Jeg er nok det man kan kalle en mesterskapsfotballidiot, og det er kjempespennende å følge lagene fra kamp til kamp.

At det er nasjonallag gir jo det hele en ekstra dimensjon - det er noe med å spille med flagget på brøstet, som det heter. I klubbfotballen kan enkeltspillere «være verdt» hundrevis av millioner. Dette aspektet får ikke hovedfokus når spillerne representerer landet sitt. Da blir det aller viktigste at en i hver kamp gjør sitt beste for laget. Og ikke bare for laget. Nei, en skal gi sitt ytterste for landet, for folket. Det er noe der …

Som et rettferdighetssøkende menneske har jeg som regel underdogs som favoritter. Dette kan endre seg underveis dersom spillere eller andre på et lag ikke oppfører seg skikkelig. Det skal ikke kåres europamestere i sleivspark og stygge taklinger. Men altså; gruppespillet startet for min del med at jeg «holdt med» underdogs som Nord-Makedonia, Wales, Skottland, Tsjekkia. Førstnevnte tapte alle sine kamper og var vel egentlig redningsløst fortapt i utgangspunktet. Wales, med Gareth Bale i spissen, røk ut i åttedelsfinalen med et kanontap 0-4 mot Danmark. «Flower of Scotland» rullet tafatte ut etter gruppespillet med en uavgjortkamp og to tap.
Den eneste av «mine» lag som klarte seg så noenlunde, var altså Tsjekkia som ble med helt til kvarten, der de tapte mot Danmark.

Men hva med Polen? Hva med Ungarn og Ukraina? Niks. De kan være underdogs, men får aldri min sympati fordi de representerer regimer med holdninger som jeg tar avstand fra: Polen og Ungarn med sin homofobiske og menneskerettsstridige lovgivning, Ukraina har vel tidvis hatt et noe anstrengt forhold til demokratiske prosesser. Nåja, litt på kanten den siste der, kanskje, men som mesterskapsfotballidiot er jeg suveren når det gjelder å velge underdogs å heie på. Dessuten slo Ukraina ut Sverige i åttedelsfinalen og er per definisjon ingen underdog. Og naboene våre slår man dessuten ikke ut ustraffet.

For det er noe med naboskap, dere. Når Norges landslag som vanlig måtte se mesterskapet hjemmefra, er Danmark Sverige og Finland naturligvis favoritter når de spiller! Spesielt danskene denne gangen, naturligvis, med Christian Eriksen og alt som skjedde i åpningskampen.
Nordisk forbrødring overgår det meste når favoritter skal kåres. Danmark nådde jo dessuten kjempelangt. Herlig lag! Så oppsto det en tricky situasjon for undertegnede da Finland faktisk slo Danmark etter at Eriksen nesten døde på banen. Hvem holder man med i en sådan stund?

Jaja. Sånn går no dagan. Jeg tok visst litt av der …

Et fotballmesterskap er igjen over, men nye mesterskap kommer som perler på ei snor framover – og mesterskapsfotballidioten kan koble seg til TV’en igjen og igjen og igjen.

I’ll be back.