Gamle minner fra Nerskogen

 

Historiene er selvopplevd, og er fra jeg var 17-18 år.


21.10.2017 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: historie

En gang i de harde tredveåra, fikk min far som var tømrer i oppdrag å sette opp stuggulåna til Halvard Engelsjord. Han var som kjent den første som startet som nybrottsmann i Gregosen ute mot Oppdalsgrensa. Litt etter litt kom også flere fra både Rennebu og Oppdal og slo seg ned der. Engelsjord hadde fått satt opp ny fjøsbygning, men husværet for familien var i skraleste laget. Det var ei fjølbu med ett oppholdsrom og et lite soverom. Det var alt. Da vi kom ble det temmelig trangt inne. Halvard og kona Ellen, hadde to guttunger, og med

en søster av Halvard og oss to ble vi til sammen syv stykker. Om det ble plass ved middagsbordet til alle, husker jeg ikke. Å finne soverom til oss bød ikke på noe problem. Halvard rasket med seg en stor bunt med reinskinn, og så bars det ut på låven. Det var ikke noe å si på soverommet. Det var stort og luftig, så lukta det så godt av høy. Ja, så krabba vi opp i høystålet og laga hver vår bosse, og med reinskinn over og under, lå vi som på den dyreste paradismadrass. Men Halvard hadde høner og dessverre en hane. Denne hanen plaget oss. Han åpnet konserten presis klokka fem hver morgen. Spesielt far var varsøvt og våknet når spetakkelet begynte og hadde vansker med å feste søvnen igjen.

Da Halvard startet ute i Gregosen, hadde han ikke hest, men han skaffet seg en okse. Denne oksen ble oppkalt etter området og fikk navnet Greger. Greger var snill, sta, sterk, sterk, selvrådig og sein.

Det var langt til butikk ute på Nerskogen. En hadde valget mellom å gå til Oppdal, eller til Samvirkelaget på Stamnan i Rennebu. Jeg tok bare én tur til Samvirkelaget den sommeren. Været var fint da jeg startet, jeg var ung og trenet i å gå, men det var styggelig langt. Over to mil så vidt jeg husker. Det var bare en slags dårlig kjerrevei, så sykkel kunne ikke brukes. Handelen på samvirkelaget var fort unnagjort, og for min resterende kapital, kjøpte jeg fire kringler. Brødskivene til Ellen var fortært for lenge siden.

Oppe på høgdene over Hoelsjåren der Nerskogen begynner, rastet jeg og gjorde kål på siste kringla. Det hadde skya over, og en og annen regndråpe kom. Regntøy hadde jeg ikke, det var luksus. Tora begynte å rumle, så jeg fant det klokest å fortsette å gå. Men så kom floingen, og det var ingen steder å komme under tak.

Endelig kom jeg fram til Lånkmosetra som lå like i veikanten. Den var bebodd, for jeg hørte dyr i fjøset. Jeg smatt inn høygluggen og inn i løa, vrengte av meg klærne, tømte vatnet ut av skoene og plasserte hele greia ved gluggen. Så grov jeg meg ned i høyet og slappet av.Halvard Engelsjord hadde en nabo som het Torkeld Torkildsen. Han bodde i ei seterbu sammen med Brita som stelte for ham. En dag kom Torkeld og spurte om jeg ville være med som hjelpesmann når reinslakta begynte. Jeg slo til, for dette hadde jeg ikke vært med på før. Jeg var glad for at Brita ble med, for Torkeld var ikke den pratsomme sorten. Ellen Engelsjord prakket på meg en kagge for å samle blod i.

Slakteplassen var ei stor , myraktig grop i terrenget oppom Skarvatnet. Det var et yrende liv der. Slaktedagen hos samene er ingen vanlig dag. En må vel heller kalle det et slektstreff. Hit kom samene med sine reinflokker og hunder fra alle kanter av Trollheimen. Ute på myra var alle dyrene samlet, og hundene passet på så ikke noen brøt ut av flokken. Oppå en haug satt selve dronninga av trollheimen, Sigrid Jonsa, og holdt oppsyn med sine undersåtter. Jobben min ble mere strevsom enn jeg hadde beregnet. Torkeld brukte lasso, og han bommet aldri.

En sommer fikk jeg jobb som onneskar hos Jo Uv i Rennebu. Setervollen ute på Nerskogen skulle slåes.

 

Ved Bjarne Løseth

 

IMG 7366

 

 

Hele historien kan leses i årbok 36, utgitt av meldal historielag i 1995.

 

Red: Hilde Stina Elshaug

 


Kommentarer blir sjekket av redaksjonen før de offentliggjøres

Skriv kommentar

Kommentarer

  • Oddvar Magne Skjørstadmo 29/11/2017 7:58pm (3 måneder siden)

    Det var veldig artig å lese dette tidsvinduet fra ei svunnen tid, som handler om mine besteforeldre
    Hallvard og Ellen Ødegård Engelsjord. Jeg er sønn av deres eldste datter Anna, som er den eneste gjenlevende av en søsken flokk på seks. Hun er 94 år. Hilsen Oddvar.

RSS-feed for kommentarer på denne siden | RSS-feed for alle kommentarer