www.meldal.no

Stedsnavn som inneholder slike ord, er ofte minner om et gammelt signalsystem som skulle varsle om krig og ufred og kalle våpenføre menn til forsvar av landet. Vår «Våttån» er et slikt navn som vitner om denne varslingsordningen. Andre eksempler er Vettakollen ved Oslo og mange «Våtttåhauger» ut over landet, bl.a. Våttåhaugen på Jerpstad (på grensen mot Rennebu) og i Orkdal.

Ifølge Snorre var det Håkon den gode som på 900-tallet innførte dette varslingsysstemet i lovs form i Norge i forbindelse med organiseringen av leidangen.

Vardene/vetene er godt kjent i folketradisjonen. Både funksjonen og stedene omtales i lokale sagn og historier mange steder i landet. Også i forbindelse med Våttån finnes det et sagn, nedtegnet i hytteboka for Våttåstuggu av O. E. Sundli i 1949. Dette sagnet er sannsynligvis ukjent for de fleste i dag.

Anders Storstena var siste vaktmannen på Våttån. Han sto vakt der i jula 1809. Anders var trulova med ei jente fra Berg. Ragnhild heitte ho. Dei var glade i kvarandre som kjærestefolk skal vera, og Ragnhild gjekk opp til Våttån med mat åt guten sin om julekvelden. Ho gjekk ein beinveg over marka. Ragnhildstien kallar dei han den dag i dag.

Så braut krigen ut. Vetane vart tent og budstikka gjekk frå gard til gard. Her gjekk ho ut frå Snurruåsa. Mannskapet skulle møta på kyrkjebakken for å ta imot ordre. Anders var ein av deim som skulle ut. Mor hans Anders heitte Ingeborg. Ho ga seg med guten den dagen, for ho ville sjå han i mundur, og kanskje var det siste gongen ho gjekk i fylgje med guten sin.

Folk var litt overtruiske i dei tider og tok varsel av mangt dei såg og opplevde. Desse to, som var på vegen til kyrkja i eit så viktig ærend, var også fylt av slike tankar. Møtte dei ein kar som var godt omtykt i bygda, skulle det gå godt med guten, men møtte dei skarvekjerring, så varsla det ille. Den dei møtte, var ei legdekjerring, og dette tok dei sjølsagt som eit dårleg varsel. Anders gjorde opp sitt testamente etter dette og sa til mora: «kjem eg ikkje att meir, mor, så må du love at Ragnhild Berg fær arvesølvet mitt». Anders kom ikkje att, og Ragnhild fekk sølvet.

Men så kom sølvskatten i 1816, og Ragnhild måtte ut med sølvet og fekk i staden to aksjebrev i Norges Bank på 40 daler kvar.

23 menn frå Meldal var med i krigen, og av desse kom berre 11 att.

Sersjant Myre frå Myrahåggån på Meldalsskogen heldt tale for gutane da dei skulle reise heim og sa til stutt: «Jeg må inderlig håpe at de må finne alt etter ønske når dere kommer hjem, gutter.»b

Stortinget bevilget i 1870 30 riksdaler i pensjon til veteraner frå krigen, men det var sjølsagt ikkje mange, og resikoen for større utteljingar til pensjoner frå Statskassa var soleis temmeleg liten.

Denne segna har levd på folkemunne til idag (1949), og eg har høyrt ho fortald av gamle folk. For at ho ikkje skal gå i gløymeboka, tek eg ho med i hytteboka så ho kan leva vidare.

Om det er sanning alt, tør eg ikkje innestå for.

Kunnskapene om mange av vardeplassene er fortsatt levende ut over landet. Ord som varde og vardevakt har vært mye brukt i litteraturen, særlig innen lyrikken. Mest kjent er kanskje Per Sivles dikt «Varde»:

Det høyrdes ved Nott eit dunder på Dør

og Husbonden vaknar, spring fram og spør:

Kva er det som bilar? Jau no må de ut!

For Varden lyser på Høgenut.

Og kvar Mann visste i same Ande:

No var det kome Ufred i Landet.

Varden ble også brukt som symbol i faner, logoer o.l. og som navn bl.a. På idrettslag og aviser. Som symbol har vardene også vært tent i nyere tid bl.a. Under EF-kampen først på 1970-

tallet.

Fra de eldste tider er ild og røyk blitt brukt for å varsle om fiender og andre farer. Et bål i mørket er lett å legge merke til. I tusener av år var dette den raskeste måte å sende signaler over lengre avstander på. I de fleste europeiske land er varslingssystemene med veter kjent langt tilbake i tiden. Vetersystemet omtales i middelhavsområdet både i romertiden og i folkevandringstiden og har vært brukt av ulike folkeslag. Homer omtaler fakkelsignaler i Iliaden, men metoden kan være langt eldre. Den er nevnt i skriftlige kilder fra hele verden.

Som nevnt innledningsvis var det Håkon den gode som innførte et system med veter for å varsle om angrep på landet. Det er imidlertid sikkert at bål på høyder og fjell var brukt lenge før Håkon den godes tid. Det var etter slaget mot Eiriksønnene (Gunhildsønnene) ved Avaldsnes at Håkon den gode tok initiativet til å organisere bruken av veter. Angrep på landet kom på denne tiden alltid fra sjøsiden. Ordningen ble derfor først satt igang fra grensen mot øst, Båhuslen inkludert, og nordover til Hålogaland så «langt inn i landet som laksen går». Det ble satt opp veter «på de høye fjella slik at en kunne se fra den ene til den andre. Og folk sier at på sju netter gikk hærbudet fra den sørligste veten til det nordligste tinglaget på Hålogaland» (Snorre). Hovedkjeden med veter gikk langs kysten med avstikkere inn i fjordene og et stykke opp i dalene.

Veteinstitusjonen omtales i de gamle landsdelslovene, spesielt er bestemmelsene omfattende beskrevet i Gulatingsloven. Det beskrives detaljert når vetene skal tennes, hvem som skal holde vakt ved vetene, hvilke plikter vetevakten (vita vaktr) har og straffen for å forsømme vakten, for ikke å ha tent veten når det skulle vært gjort og for å tenne i utrengsmål.

Lovpåbudene om veteordningen ble satt opp igjen og utvidet i Magnus Lagabøters Landslov av 1274. Den neste store lov som tok opp systemet med veter, var Christian IV's Norske lov av 1604. Lovens bestemmelser om veter er en direkte oversettelse av Magnus Lagabøters lov. Manglende kjennskap til gammelnorsk gjorde at «vetevardr» som betyr vetevakt, ble oversatt med «vedvarde». Dermed kom ordet «varde» som opprinnelig betydde «oppstablede steiner» etterhvert til å bety vete, dvs. en kjegleformet stabel av reist tømmer som blir antent for å varsle om krig og ufred.

De fleste bruker i dag ordet varde i stedet for vete. Bruken av ordet varde istedenfor vete beror altså egentlig på en misforståelse.

Den nevnte oversettelses-feilen, som konsekvent er gjentatt, gjør til dels teksten i loven av 1604 nokså merkelig i avsnittet om veter.

Vete-systemet inne i landet og mot svenskegrensen ble bygd først på 1600-tallet. Ut gjennom dette århundre ble vete-systemet opprustet over hele landet. Ny hærordning på midten av 1600-tallet satte fart i nyorganiseringen av systemet som sannsynligvis nådde sitt klimaks først på 1700-tallet under Den store nordiske krig. Angrep fra Sverige ble jo etter hvert den største faren for Norge.

Vedlikeholdet av vete-systemet gjennom årene var varierende. Vetene forfalt i fredstider, men ble bygd opp igjen når krig og ufred truet.

Vetene i Trøndelag var tent i forbindelse med general Armfeldts innfall i 1718. Siste gang vetene var brukt i Norge, var under krigen mot Sverige og England 1807-1814. Etter 1814 kom vetene i forfall. Telegrafen overtok etterhvert vete-systemets oppgaver ut gjennom 1800-tallet, og vetenes tid var definitivt forbi.

I 1766 gikk det ut befaling fra krigsdirektoratet til bl.a. Det nordenfjeldske kommandodistrikt om å sende inn detaljerte opplysninger om de gamle vetene, om beliggenhet, veten og vakthusets stand m.m. Fire veter i Meldal er nevnt i denne innberetningen, beliggende på følgende steder: Garberg (ved gården holte), ved Einarshammeren (Våttån), Kløvstein og Jerpstad (Våttåhaugen på gerensen mot Rennebu). I Orkdal er bare en vete, (på Våttahaugen) som er i dårlig stand, omtalt. Men den hadde en fin beliggenhet. Hele åtte andre veter kunne ses fra denne. I Rennebu er en vete (ved Gunnes), på hølonda en (ved Langås) og i Rindal to (ved Groset og Elshaug) nevnt. I alt ble 41 veter registrert i Sør-Trøndelag og 45 i Nord-Trøndelag. Registreringen i 1766 omfatter ikke hele landet. I andre kilder blir det fastslått at det har vært 750-800 veter totalt i Norge (ikke nødvendigvis på samme tid).

En vete besto av fire-fem lange stokker som var reist rundt en stolpe i midten. Kjeglen besto av fire-fem stokkelag rundt den sentrale stolpen. Grunnflatediameteren var fir-fem meter. I hulrommet i vetens indre var det mulig for vetevaktene å søke ly. Tørr opptenningsved var også lagret her. Varden ble tent i hulrommet. Til veter ved kysten og andre steder ved med lite skog ble også lyng, kvist og einer, noen steder også tjærtønner, brukt. Disse vetene ble ofte lagt opp på en oppmurt steinvarde.

Veten på Tronkeberget ved Evenstad i Østerdalen slik den står i dag, ble sist tent i 1812, men ble bygd opp igjen og senere holdt vedlike.

Geitebuvarden står på et fjell med samme navn i Gjerpen (Skien kommune). Varden ble sist tent i 1813. Denne varden ble også senere bygd opp igjen og senere holdt vedlike.

Til en vete hørte også en vaktstue. Hvis veten lå nær bebyggelsen, ble ofte vaktstua sløyfet.

Noen få vaktstuer er holdt ved like slik at de er i sin opprinnelige stand. Vaktstua på Vetanosi er 2,8x2,9 meter. Den sto på Vetanosi mellom Lærdalsfjorden og Årdalsfjorden. Den ble bygd i 1710-20 årene med dør, tre lys-glugger, åre og benker av jord. Vaktstua er flyttet til De Heibergske samlinger i Kaupanger.

Vaktstua Tronkberget er 2,5x2 meter. Den står på sin opprinnelige plass, 20 meter fra veten.

Vetene alene gav ikke god nok beskjed til mannskapene. Til nøyaktigere beskjeder brukte man budstikka. De ble til vanlig sendt fra gård til gård etter en rute som var oppsatt på forhånd.

v/Kr. Bodal

Kilder:

Norsk Militært Tidsskrift1902, 1958, 1959, 1960

Historisk tidsskrift 1909

Årbok for Glåmdalen

Ætt og Heim 1968

Årbok for Levanger Historielag 1968

Harbitz/Oppegård og Scheen: Den norske leidangen

Journ. Eilert Kvernes i Varden

Miljøvernleder i Storelvdal

De Heibergske Samlinger

Årbok 1997, 38. i rekka.

Red: Synnøve Stina Elshaug