www.meldal.no

Noen av dem ble brukt i veksling med Dachau som var den nærmeste hovedleiren.

Denne veldige flyttinga av fanger, med tog, med lastebil, eller til fots i form av skrekkelige dødsmarsjer, er en merkverdighet ved hele systemet. Det førte til store og unødige lidelser. For Jon sitt vedkommende slapp han med én slik flytting, nemlig den evakuering som foregikk først på september i 1944, østover til Dachau. Da måtte nemlig Natzweiler evakueres fordi de allierte styrkene nærmet seg leiren.

Denne overføringa gikk i tre puljer, med rundt 2000 fanger i hver pulje. Den gikk i kuvogner over Strasbourg, Baden-Baden. Tübringen og Ulm til Dachau nord for München. Turen tok to-tre døgn og var for stor påkjenning for mange av de nedslitte karene.

Men de fleste nådde fram, og en ny etappe sto for tur, en etappe som ble skjebnesvanger for om lag halvparten av de som var med på transporten.

Dachau - den første KZ-leiren

I mini-boka om onkel Jon har jeg nevnt at førsteinntrykket var positivt da han kom til Dachau, visstnok 4. eller 5. september 1944. positivt i forhold til Natzweiler som var umenneskelig på alle vis. I Dachau fikk de brukbare klær - og skotøy ikke minst - den enkelte ble mer anonym blant de over 15000 medfangene, og de følte ikke daglig livsfare i samme grad som før.

Og noe spesielt: Jon og de andre fra september-transporten fikk - ved en kommunikasjonsfeil - fem veker uten NN-bokstavene på ryggen. Det var bra dager. Men etter enda en måned var katastrofen over dem. Den kom på to måter: 1) En tyfusepidemi som slo ned for fote og 2) De såkalte utekommandoene som dels skulle påskynde rustningsindustrien, dels ta seg av "blindgjengere" etter bombing i München.

Konsentrasjonsleiren Dachau ble påbegynt like etter at Hitler tok over som rikskansler og "Führer" i 1933. Først og fremst politiske motstandere i hans egen befolkning skulle føres hit, og leiren vokste raskt. Som i andre diktaturland ble det behov for å uskadeliggjøre intellektuelle og andre med egne meninger, og avvikere av ymse slag. Dessuten ble Dachau et treningssenter for Waffen SS.

Noe som gjorde inntrykk da vi kom dit - snart 70 år etter krigsslutt - var hvor godt det var tatt vare på viktige minner fra den gang, akkurat som i Natzweiler. Et antall typiske brakker var bevart, blant dem "Revier" (stor sjukebrakke), krematoriet, og mellom krematoriet og det elektriske piggtrådgjerdet var det en brei og 200 meter lang voll av døde sin aske. Denne vollen var nå inngjerda og freda, og her fikk jeg lagt ned en vakker granbusk fra hagen på Svinsås. Hagen var Jon spesielt glad i , og under oppholdet på Falstad hadde han tegna planer for hagen med tanke på bedre dager etter krigen.

Også Jon ble innlagt på Revier da han fikk tyfus, på januar i 1945, og kom seg faktisk på føttene. Men han hadde vært nødt til å få avløsning for noen nattevakter på brakka, og ville ta igjen vaktene. Dette ble fortalt til far fra en overlevende medfange fra Oslo. Etter tre netter i kald trekk fikk han tilbakefall, men var nå ikke kvalifisert for Revier. Dersom det ikke var sannsynlig at en fange ble fullt i stand til hardt arbeid igjen, var alt håp ute, særlig om en også var NN-fange.

Ved Knut Svinsås Loe

Fortsetter neste lørdag.

Årbok 53, 2012. Meldal Historielag

Red: Hilde Stina Elshaug