www.meldal.no

For- når du (les: jeg) er ute og sprader i fjellet, blant ferske vårvekster og bjørkeskudd, nyter duften av myra og den flotte fuglesangen og tror alt er bare herlig, det er da det skjer! En øredøvende lyd som trenger seg inn i de semi-tette øregangene og forplanter seg inn til hjernebarken og enda verre ting.., og tar et godt tak i de loslitte nervetrådene. En kraftig knekk av en sprø, gammel kvist bak den flotte furua du (..jeg..) nettopp stod ved. Du kjenner at alle håra på kroppen (ganske mange nedover legga faktisk...) reiser seg opp fra den klamme og altfor kvite rindalshuden(sydentur snart?!?).
Du.. ? Ok da, jeg snur meg saaakte og gruer meg så ulidelig mye for hva slags syn som venter meg. Jeg (!) ser ingen vakre vårknopper lenger, ei heller gode dufter fra våte myrer. All min oppmerksomhet er rettet mot der lyden, den livsfarlige lyden, kom fra. Og jeg vet så uendelig godt, sjølsagt, hva lyden er. Eller rettere sagt, jeg vet at det overhode ikke kan være noe anna enn… en bjønnj! Alle lyder, alle tegn i marka, alle brune skygger og velta fururøtter, absolutt alt det uvanlige (og vanlige!) i skogen er og forblir bjønnj.

En stor og lodden rugg, 876 kg- minst, har igjen funnet sitt bytte. Han har funnet meg, med sin supersoniske hørsel og velutviklede luktesans. Han er sulten etter den lange vinteren i hiet og da den fikk snusen i meg siklet den nok så det rant ut av den svære kjeften med de voldsomme tenna. (Min kloke og meget fornuftige mann sier jeg er altfor innbilsk..) Jeg retter et stivt, grønt blikk mot min lodne skjebne (ikke min kjære mann..). Luften står stille, fuglesangen har opphørt, kun en bevegelse av ei grein på en liten vårslapp fjellbjørk bak furua.
Så - så skal jeg altså møte mitt Everest, min bane, her ender mitt liv som husfrue på Havebyen på Bjørnli, jeg skal bli til luksusmiddag for en menneskeetende bjønnj, sikkert utvandret fra de dype svenske skoger. Farvel du vakre fjell i syningom, himmelhvelven blå, jordbær med sukker på og min elskede mann og stesønn. Farvel til cola og potetgull på lørdagskvelden, United-kamper og fete Mercedeser. Reis en bauta av meg ved stedet hvor mitt vakre legeme (å, såpass å no..!) ble besudlet og fråtset i av en ussel svensk-bjønnj !

Mens tankene mine går på høygir og er helt ute av kontroll, igjen.., dukker et bitte-lite hode med aldeles nydelige sorte øyne opp fra fururota og titter uskyldig og nysgjerrig på meg. For et syn jeg må være. Livet mitt som gikk i revy, stoppet opp ett eller anna sted mellom andre og tredje colaflaske i august -87. Jeg retter så oppmerksomheten mot min lille, søte skjebne. Bjønnj har krympa gitt! Det går nok noen snodige sekunder før jeg oppfatter den heller lite truende situasjonen. Skuldrene får fri, de senker seg og kun hodepinen henger igjen. Beina (de kvite altså..) skjelver som osp-løv i fønvind, tenna klaprer om kapp og svetten siler langs nasgrevet.

Så har det skjedd igjen. Sjuende gangen denne helga. Den morderiske krabaten med pels viser seg igjen å være noe helt anna. Tidligere i dag var det ei stakkars, sulten mus. I går kveld skygger fra et tre i måneskinnet. Men det såg virkelig ut som en enorm slagbjønnj altså. Svære tenner og greier! Og kvelden før hørte jeg den helt sikkert da jeg var en rask(!) tur ut i nødvendig ærend. Den krafsa på veggen med sine lange, grådige klør. Helt sikkert.

Enda godt da, at det bare var Emil Ekorn denne gangen også, på tur til fuglebrettet for nok et påfyll av solsikkefrø…Da kan jeg etter hvert gjenoppta den trivelige spradeturen rundt hytta, 14,3 meter fra ytterdøra var jeg denne gang. Oj- modig blitt dama! Men du verden så masse flott det er å sjå på no om våren, rett utafor hytteveggen!!

Og kjedelig er i hvert fall ikke livet. Jeg er så glad hver kveld jeg legger meg at jeg ennå lever. Det gikk bra i dag også, tross dystre tanker og pessimistiske holdninger til ville dyr på morgenkvisten. Livet mitt er en gedigen opptur hver dag, Herlig!
Fjell-livet er helt topp altså- riktig så spennende! Anbefales prøvd…bildene viser noen av fjellets goder...

 Bjønnj med horn !! -  på tur opp fra sin vinterbolig...... helt sikkert...

 Øra på en livsfarlig bjønnj (all bjønnj e fale! livsfale..!), som lytter etter et nytt, fortapt bytte...

 Og hva ligger egentlig under denna vakre gaddrota... altså egentlig...
 ........jeg vil hjem!

 Her er'n, syndebukken! Denna lille tassen kan sannelig velte stort lass (Lass? Hvem? JEG?).
 Men den er nok søtere enn de fleste og med tildels (!) mindre høggtenner enn andre
 bepelsede skapninger på fjellet....(nei, ikke meg!)

                    Fjellhilsen fra Wenche - skvetten, men fornøyd !