www.meldal.no

Den første markering av hva toppen på Loåsen var brukt til i gamle dager, ble gjort i 1945, det første fredsåret etter den andre verdenskrig, da en minnestein med påskrift ble satt opp her.

Men det var noe som manglet. Det var ei vaktstue som var nødvendig den gangen vardene var i bruk for å varsle at fienden var i vente.

I 1947 ble planene om ei slik stue realisert. Etter det en kjenner til, var Erik J. Steigen og sønnen Erik E. Steigen, pådrivere og blant initiativtakerne for bygging av Våttåstuggu. En annen av initiativtakerne for å få gjenreist vaktstua var Ola E. Sundli. Han skrev følgende innledning og dikt i den første hytteboka som ble lagt fram i Våttåstuggu.

“Her på Loskammen var det i gamal tid vardevåttå som brann når folk skulle varsles om at fienden var i vente og bygda og landet var i fare.

På slike stader var det ei vaktstuggu til livd for dei som held vakt ved varden. Ei slik stuggu har det vore her på staden, og skal, etter det folk veit og fortelja, vera riven i 1859-60-åra.

No er stuggu bygd opp att slik som ein trur ho ein gong har sett ut, og ein går ut ifrå at folket i bygda no vil hjelpast åt å verna om dette kulturminnet så det ikkje kjem i forfall meir.

 

Her står eg no som før eg sto

på høgste tind i dalen,

og livd eg gjev mot storm og sno

åt dei som finn plass i “salen”.

 

Eg hysa har så mang ein gut

som her sto vakt om landet,

og stirra gjennom gluggen ut

i dagar - netter lange.

 

På grua brann ein liten eld

av glør så varm her inne.

I brisken låg ein lauen fell,

her kun’ dei kvile finne.

 

Men såg dei og at varder brann,

så for dei ut or felden.

Ei glo dei tok så fort dei vann

og kveikte vardeelden.

 

No andre tider - andre menn

held vakt om mann og rike.

Men lova krev det same enn:

“Ingen må landet svike”.

 

På bordet ser du ligg ei bok

med så mange blanke blad.

Her finn du rom som turen tok

for bå’prosa, dikt og kvad.

 

Og så ei bøn til slutt eg ber

om du vil høre etter:

Skriv namnet ditt om ikkje mer -

eit minne for etterslekter.”

 

Hele diktet kan du lese i årbok 37, utgitt av Meldal historielag i 1996.

 

Red: Hilde Stina Elshaug