www.meldal.no

Etter ca. en måned reiste han til Sverige sammen med Morten Berge og Hallvard Aspås, og Torfinn poengterer at det var ingen flukt. De skulle reise til England, det var derfra kampen for å frigjøre Norge foregikk. Han tilbrakte ett år i Sverige, men ettersom det tok så lang tid å komme videre, reiste han tilbake til Løkken med tog over Storlien. Så kom det beskjed om at nå var det klart til å reise over til England. Papirene var klare, han skulle jo tilbake til Tyskland for å fortsette studiene, men han hadde billett bare til Stockholm. De reiste gjennom Russland og kom til Moskva dagen før krigen brøt ut mellom Tyskland og Russland. Etter en lang reise gjennom flere land kom de omsider frem til England.

I England ble Torfinn innkalt til Martin Linge, som var sjef for det kompaniet som senere ble kalt Kompani Linge. Så startet treningene, med bl.a fallskjermhopping og våpentrening.

Første aksjonen Torfinn deltok i var i oktober 1943, hvor de hoppet ut i fly over Hemnekjølen. I samme område hadde tyskerne øvelse, men de trodde det var tyske fallskjermsoldater som øvde. De samlet sammen utstyret som var i containere og grov det ned. Orkdalingen Johan Elvebakken hentet utstyret senere med hest. De skjulte seg da ved ”Hotell Phoenix” i Skjenalddalen. De var 7 mann og oppgaven var å sprenge lokomotivene på Thamshavnbanen. Arbeidet på Orkanger/Thamshavn ble delt i to 3-mannslag. Torfinn fikk jobben med å sprenge et skiftelokomototiv og ei motorvogn på Løkken alene. Han fikk låne sykkel og fikk ordre fra løytnant Deinboll om å ta på seg uniform under aksjonen. Det fikk han ikke tid til, og Torfinn mente det ikke hadde betydning, for han ville bli skutt uansett om han hadde blitt tatt. Etter å ha plassert ladningene startet han turen nedover dalen. Det smalt da han passerte Byagårdene nedenfor Kårmo. Like etter smalt det også ved Thamshavn. Torfinn passerte Forvebrua i retning Gjølme da tyskerne svingte inn på brua. Han parkerte sykkelen, og gikk i retning ”Hotell Phoenix”. Han stoppet hver gang lyskasterne sveipet over området. Han ble bekymret for kompisene som ennå ikke hadde ankommet. 3 av dem kom seg ikke over elva, så de rømte andre veien og over til Hovin. Fenrik Odd Nilsen reiste fra Hovin til Orkdal for å komme i kontakt med den andre gruppa. Deretter dro alle til Åmot gruve, hvor det ble det lagt planer om å sprenge en motorvogn på Løkken og sende det resterende kislokomotivet utfor Klinghåmmårn. Torfinn gjorde jobben sin, ved å plassere sprengladningen mens passasjerene gikk av på motsatt side hvor tyske soldater foretok kontroll. I Klingliene gikk det imidlertid galt. Ingen vet med sikkerhet hva som hadde skjedd, men Odd Nilsen omkom og Leif Brønn ble slått i svime da ladningen gikk av. Uten å vite hva som hadde skjedd gikk Tormod over Skjøtskiftbrua, og videre opp til møtestedet ved Åmotgruva. Deretter dro de retning Sverige via Hovin, og første mann over Gaula, Pål Skjerpe, ble der arrestert. Han ble underkastet strenge forhør, fikk dødsdom, men overlevde krigen. De 5 siste kom seg over til Sverige. I 1944 returnerte 3 mann til Norge, deriblant Torfinn. På anbefaling av Morsetfamilien tok de seg fram til Johan Oppland på Hølonda. Han og sønnen Paul bygde da ei fjølbu som fikk navnet ”Hotell Norge”. Derfra tok de en ny aksjon ved Hongslo, og sprengte det siste kislokomotivet 9. mai 1944. Senere ble det ny aksjon ved Hongslomælen, hvor de sprengte og satte fyr på den siste motorvogna.

Den siste aksjonen i Klingliene var den nok dristigste. 3 mann, bevæpnet med en maskinpistol, og 2 pistoler angrep toget i juni 1944. Da skulle det være tysk personell i det første loket, tysk vakt i det andre og i bremsvogna bakerst. Dette viste seg å være feil, de hadde nemlig byttet om på rekkefølgen. Da skuddsalvene startet hoppet tyskerne av på nedsiden og besvarte ilden og sabotørene måtte trekke seg tilbake. Retretten gikk til Trondheim, videre til Stjørdal med tog og derfra til Meråker i en frøkasse på en lastebil.

I. flg. Gjems-Onstad var Torfinn en av de eldste og mest erfarne i kompani Linge.

Torfinn møtte Rinnan på flukt i bil 7. mai i Trondheim, og hadde veldig lyst til å skyte han, men hadde ordre om ikke å gjøre det. Rinnan visste ikke at Torfinn hadde bedrevet våpenopplæring i nabohuset mens krigen sto på. Det var 7. mai som ble fredsdagen for de som hadde opplevd krigen på Torfinns vis. Han husker enorm glede da de første flaggene vaien rett over byen på Byåsensiden, sjøl bodde han i Jonsvannsveien.

Torfinn forteller at de nattlige marerittene fra krigens dager først kom mange år etter, og de var plagsomme. Han ble ikke kvitt dem før han begynte å holde foredrag på skolene og snakke åpent om sine opplevelser. Den tanken var det dattera som satte han på, da hun kom hjem fra skolen og spurte hva faren hadde bedrevet under krigen. Metoden anbefaler den vitale og snart 94 –årige sabotøren til de som i dag får traumer etter krigstjeneste.

Torfinn fikk velfortjent egen plass oppkalt etter seg for innsatsen, Torfinn Bjørnaas Plass.