Damen på Messvollen

Esther Grefstad på Messvollen

"Det har vært veldig mykji, men e har kommet me tu att hele tida."


09.09.2020 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: Bli kjent med...

Esther Grefstad ble tidlig enke da mannen Jostein Grefstad døde av hjerteinfarkt november 1982, bare 61 år gammel. 

-Jeg har ikke vært sammen med noen karer etter jeg ble enke, sier Esther. Jostein var den eneste store kjærligheten. At Esther ikke hadde sertifikat, var aldri noe problem: "Jeg skal kjøre deg dit du vil", sa han. Det gjorde han også.

Esther ler når hun forteller dette. Hun ler ofte, også når hun snakker om alvorlige temaer. Samtalen med denne kraftfulle kvinnen, oppleves tidvis som å befinne seg i en musikal. Tempoet er høyt og ordene synges ut med hele skalaen i bruk. Hun klager på vond rygg, men svinger seg dansende fra sted til sted ettersom samtalen løper. Når hun derimot snakker om nærmeste familie, får hun en ro over seg. Sønnen Leiv Johan og kona hans Kjellrun, barnebarn og oldebarn er hennes stolthet. Hun er også glad for broren som hjelper henne mye.

  

0A052434 8C45 46D7 AFC8 CB1479886524

Det er mange busker og trær som trenger stell. Det er ikke så trivelig hvis de dekker vinduene 

 

Esther Grefstad på Messvollen har sterke meninger om det meste. Hun følger med og er ikke redd for å si sin mening. 

-Jeg syns det er bakvendt politikk å bygge sykehjemmet utenfor sentrum i stedet for på den gamle skoletomta som hadde vært helt ideell for de eldre og personalet som skal jobbe der, sier hun når vi snakker om sykehjemmet. Hun hopper tilbake i tid og forteller:

-Jeg begynte som nattevakt på sykehjemmet sammen med moren min, og fikk senere jobb på dagtid, og tilbud om å utdanne meg til hjelpepleier.

-Vi var spent, kan du skjønne, når vi skulle ha eksamen. Det var jeg og blant andre Ester Muan. Vi begynte på skolen i 1981, og var ferdig i 1982. Alt sammen gikk bra og vi klarte eksamen. 

 

 

42C9B524 F0C9 4E7E A492 FEE1B34102A4 1 201 a

Døra til badet kan ikke lukkes lenger, bildet taler for seg selv. Her har mange slektninger med flere, fått plass. Utklippene er stort sett fra Avisa ST. Esther ser ofte på det hun har fremme i huset. Det er mange gode minner, og hjelper til med å huske navnene på de nye familiemedlemmene som kommer til etterhvert. De tre barnebarna og fem oldebarna husker hun selvsagt navn og alder på.

 

 

Man kan gjøre seg tanker

-Jostein var ofte på hjortejakt og elgjakt, men én dag kom han aldri hjem. Han hadde et stort infarkt og havna på sykehuset i Orkdal. Jeg var og stelte og passa på han, men kunne jo ikke sitte der hele tiden, så jeg dro nedpå Øra til søskenbarnet mitt som var i nærheten. Der fikk jeg en telefon om at Jostein var gått bort.

-Dette var i 1982, rett etter at jeg hadde tatt hjelpepleien. Og akkurat da var det også mine egne plager som måtte gjøres noe med. Jeg fikk operert øynene og kunne ikke være hjemme, men måtte på kurbad på Meråker. Det var mye på én gang, sier Esther.

-Du skal bestandig svi for at du har gjort noe bra! Når jeg gikk hjelpepleien så mista jeg Jostein. Jeg kjørte opp for bil i 1984, og rett etter døde mor, natt til 17. mai. Da følte jeg at “nå har jeg kjørt opp - straffa er at jeg mistet ho mor", du kan orn deg tanka, sier Esther om den triste tiden.

-Jeg har jo tenkt det motsatte også: Det var bra jeg tok lappen og utdannet meg. Det var nyttig da jeg ble alene.

 

 

07C03B63 81FA 48E5 ACD4 269709D19301 1 201 a

Et strålende brudepar. Bildet henger på veggen i stua til Esther.

 

En venn

 

-Jeg hadde en venn etter at jeg ble alene. Men ikke som jeg var sammen med hverken sånn, eller sånn. Jeg ble bedt på middag, for han var enkemann og jeg vet ikke om han hadde “planer”, men jeg sa: “Det er ingen vits å legge planer med meg, så da må du bare se deg om etter andre!”.

-Det gjorde han jo ikke, så vi dro på turer sammen, og kunne hjelpe hverandre, men vi hadde hver vår seng. Han kom ikke hit på kveldstid, men fikk middag når han var her og hjalp meg.

 

-Ofte dro jeg på turer med andre kvinnfolk, og vi var innom Østerrike og flere andre land.

 

Esther forteller at hun har hatt mange hobbyer og vært i husflidslaget. 

 -Jeg broderte en stor juleduk til mitt eldste oldebarn Torgeir, som nå er 17 år, og broderte bunad til meg selv, til søster mi, og til Leiv Johan. Jeg var mye sammen med Eva Mjøen, Jorun Dalsegg, Eldbjørg Mesteig og Kari Drugli. Kari var nær nabo og bodde i kraftforsyninga. 

  

"Kom me tu att"

 

-For en stund siden følte jeg meg dårlig og ringte bror min og sa “JEG ER SYK!". Og da visste jeg ikke ordet av det før ambulansen var her. Jeg hadde betennelse på bukspyttkjertelen og lå ei uke med drypp i armen, men jeg kom meg etter det også. Operasjonen gikk bra, det gjorde kreftoperasjonen senere også.

 

-Det har vært veldig mykji, e forstår itj at e har orka, men e har kommet me tu att hele tida, det e vel for at e alltid har måtte tatt ansvar sjøl, for e var eldst. Jeg har arbeid siden jeg var 14. Før det passet jeg yngre søsken.

-Men jeg har jo alltid likt å holde på, og vært høyt og lavt. Som veikjonge var e mykjigodt oppi trea. Folk lo av meg for føttene gikk som trommestikker.

-Det går ikke så fort lenger, men jeg har fått "kort" så jeg kan ta drosje til butikken. Før bar jeg alt, jeg kan jo ikke kjøre bil når jeg ikke ser godt nok.

 

Bæssmor

 

Ho farmor Eli Eggen var gift to ganger. Hun hadde sju unger med den første, og fem med sin andre mann, og hun bar seg aldri. Hun traff han bæssfar på Orkanger, så flytta de på Bjørnli. Hun arbeidet på Verket, så ho hadde jo litt å vaske - et arbeidsomt kvinnfolk. Onklene mine jobbet i gruva og Jostein jobba som snekker i gruva en stund.

 

Faren til Esther var født i 1910 vokste opp på Bjørnli. Mora var født i 1912 og vokste opp på Svorkmo.

 

-Mor ble sammen med far da han arbeide på Sunndalsøra. Hun var 19 år da de ble gift, og de fikk tre barn sammen. Og du vet - å slepp kara som er glad i kvinnfolk, det e ikke greit, de ble skilt. Esther ler igjen - det er ikke "farlig" å snakke om det som skjedde for lenge siden.   

 

Selv var Esther ikke fylt 18 da hun ble gift med Jostein Grefstad. Hun var 16 år da de ble sammen. Esther ler godt også når hun forteller dette.

-Da var vi hos’n Børset, som var prest da. Han far, og far hans Jostein var med. Da ordna Børset kaffe og da var han så trivelig han presten. Det var sånn den gangen at de “store” var tannlege, doktorer og presten og sånn, heldigvis har det forandret seg. 

 

-Presteboligen står tom nå, det er jo for stort, man må være familie for å bo der. Ikke for det; han Olsen var enslig og bodde jo alene i presteboligen. Da var Jostein kirketjener.

 

-Han Havdal var prestevikar for Børset og hadde funnet et brev som svigerfar hadde skrevet og spurt om å få kjøpe eiendommen på Messvollen som tilhørte Klokkergården.

Han Børset hadde ikke gjort noe med søknaden, men da Havdal fant brevet ble søknaden behandlet, og eiendommen kjøpt. 

-Dette huset kom fra Kvamsgjerde, det er tømmerhus, så det er ikke vanskelig å flytte, da alle stokkene er nummererte. Det ble satt opp her, og her ser du bilde av de som har bodd på Messvollen.

 

AF1FB5DF 276B 4D2F B6A4 87B790A0626C 1 201 a

 

-Før gikk veien annerledes, det sto en gård nederst på tomta med stor gammel tømmerbygning, restene av grunnmur finnes ved Messa.

 

 

A0EC8D96 577B 4475 8442 7A3BE3EAAB8A 1 201 a3

Esther Grefstad på trappa utenfor huset sitt på Messvollen. Huset har tidligere stått på Kvamsgjerde. Å gå trappene er god trening, men Esther syns det er mye å holde i orden ute og inne.

 

Lite besøk i sommer

 

-Jeg vil ikke ha inn folk, for det er så mye styr med smittevern. Og ikke har jeg vasket rundt, jeg som har vasket rundt hvert eneste år. Nå gjør jeg bare vanlig fredagsvask, og vinduene får være til våren.Vinduene er originale og jeg har drevet og kittet, men nå  får innervinduene stå i permanent.

Esther sier at hun har lest alle bøkene i bokhylla og de som gjorde mest inntrykk var Sigrid Undset. -Så arvet jeg noen bøker etter tidligere sokneprest Olav Olsen, som var vår gode venn og nabo. Nå blir det ikke lest så mye på grunn av synet.

 

 

A4BFF4E3 2727 4675 8612 D334C9702A0C 1 201 a

-Jeg tåler ikke sola på grunn av øynene, det er derfor jeg går med hatt.

 

 

Tekst og foto: Hilde Stina Elshaug

Redigert 29.september.

Annonser


Medlemmer