Alene til fjells...
Flere bilder fra det vindfulle fjellet på Wenche's hjørne.
24.02.2010 - Wenche Rennan
Kategori: Arkiv
Ja, kanskje det dere !!
Kanskje det blant anna er Blåhø som trekker slik...
For Kalljn, han dro til de dype finske skoger og da må Kjærringa klare seg sjøl i de flotte norske skoger. Slik er det bare! Og da gjør man det man må, pakker sekkjen (som de sier inni Surndaln..) med alskens godsaker, innom Spar i Meldal og fanger med meg en varm og nygrilla kylling og fyker til fjells! Om jeg er redd? For hva da? Bjønn????!!! Helllooooooo:
BJØRNEN SOVER, BJØRNEN SOVER, I SITT LUNE HI !!
.....hi hi hi...
Vel, helt alene var jeg nok ikke, sjekk spora utafor høtta da jeg kom dit...
Alene? Tru ikke det nei.... Men - ingen skumle bjønnspor!!!
....vel...?
Det var godt føre denne gangen, puh... oppkjørte spor og det trengtes, for sekken den var guste tung! Men opp på høtta, jau det skulle jeg! Vatnet fikk jeg også tak i i vasshuset og da skinte også sola fra en litt skya himmel. Vind, ja, det også. Medvind heldigvis... Dessverre var det litt for kaldt ute til å fyre opp et enkelt Wenche-bål denne dagen, så det vart fyra godt inne isteden. Så satt jeg der da, i stillheten og kvila augan på fjella, himmelen og hørte på vinden som susa. Må tru det var deilig...!! OL? Ja, sjølsagt såg jeg OL...du spør nå du å ja...
Vinden auka på, varmen i høtta steg og cola'n kom sannelig fram den også etter hvert....hehe...det gjelder å holde graden av kos bortimot konstant ved dere...! Flott solnedgang over Blåhø vart behørig foreviget, innenfra. Gjennom vinterskitne høttvindu fikk jeg og Kamerat Canon fjella til oss flotte solglimt før mørket senka seg over Lykkebo og alle dens beboere...Hvem? Tja, si det....etter alle spora å dømme var jeg ikke akkurat eneboer...
Blåhø vart overvåka denne kvelden...
Det dro seg til med en staselig solnedgang.
Og jau da, skal si det vart fint til gangs etter hvert.
Med slike solnedganger føler seg man seg likevel
ikke alene. Sjøl om jeg godt kunne tenkt meg å dele dette med mine kjære...
Det susa godt i furu og gran attmed høtta om natta. Ikke det at jeg hørte noe, jeg dura og sov! Morgenkvisten fant sted rundt kl10.... og den vakre solnedgangen fra forrige kveld var ettertrykkelig borte. Dette var det som møtte dama's grønne glugger lørdag morgen :
Vind så det holdt!
Ramsfjella hadde mer enn nok med å holde seg stødig i all snøføyka.
Det er da det er godt å legge mer i ovnen og knitre seg til innomhøtts....
Ramsøkalln er av den solide typen,
men vart nesten borte i vind og snø.
Ikke noe utevær i lengden akkurat.
Men fint å ta bilde av innenfra...
Det letna litt, men ise kaldt og stri vind.
Typisk sørøst godvær!
Når man tenker seg hvor stor Svarthetta er,
så skjønner man hvor høg snøføyka også er!
Ikke anbefalt med topptur her nei...
Og som sagt - alene var jeg absolutt ikke....
Solsikkefrøa blas ned likevel, derfor strødde jeg likegodt frøa på snøen!
Et heller populært tiltak, såg det ut som...
Om jeg tok noen bilder av fuglene...? Eh...ja....n..n..noen f..f..få...bare...
Kryssende spor.
Det er viktig å velge riktig spor her i livet.
Noen trenger flere forsøk, men det blir som oftest
riktig til slutt!!! Tru meg...
....velfødd....
Det var flere oppå fjellet som hadde tatt for seg av matfatet i det siste..
Altså ikke bare høttdama....
Men godt å sjå at man har noe til felles med andre....liksom...
Til kvelds skumla himmelen seg til igjen,
vinden susa i vei og det var usedvanlig hyggelig inne!
Vel, jeg ble faktisk bedt bort til en høttnabo en tur,
så heelt alene oppi høttfeltet var jeg dog ikke...
Det var godt å finne godstolen etter hyggelig besøksrunde
og sette seg godt til rette foran OL-sendingene!
Det er jo dette vi higer etter, gleder oss til å sjå.
Blåhø med sola i ryggen som gir flotte fargeinntrykk.
Noe det sikkert blir rikelig mulighet til utover resten av vinteren!
Alene-helga på høtta endte da omsider,
men du vet....det kommer flere vinterdager på fjellet!
Enslig hilsen fra Wenche - småmodig fjellfjolls....
