Arne L.Haugen gjort stas på på Storbuan

14 år som styreleder i Storbuankollektivet og 7 år som styreleder/medlem i styret for Stiftelsen Storbuan fortjente en markering.
12.10.2007 -
Å finne på en gave til noen som har alt, det vet alle kan være en utfordring. Da Arne L. Haugen etter mange år ga seg som styreleder/styremedlem på Storbuan, prøvde styret å tenke ut en gave han ville glede seg over. Resultatet ble at alle dem som en eller annen gang hadde sittet i styret sammen med han, ble invitert til en sammenkomst i Gravrokstuggu på Storbuan. Alle som har hatt noe med Storbuan å gjøre har også et forhold til Gravrokstuggu, og nå som oppussingen av Gravrokstuggu er kommet så langt, var det midt i blinken å få vise fram den også.
Invitasjoner ble sendt til fjern og nær. Mange hadde dessverre ikke anledning til å delta, men vi som var der hadde en trivelig ettermiddag, og vi fikk et bestemt inntrykk av at hedersgjesten trivdes også. Ingrid Skarstein serverte sin gode elggryte og hadde i tillegg laget en fortreffelig kake til kaffen.
Gunnar Konradsen som er leder av styret for Stiftelsen Storbuan i dag, var som 21-åring med og startet Storbuankollektivet sammen med Ingunn Grande som var 23 år. Hun er i dag ansatt i Sosial og Helsedepartementet. Det var beinhardt arbeid fra dag en, harde betingelser fra direktoratet og alt for små ressurser. Men når idealismen og engasjementet er mye større en fornuften, så ble det forholdsvis snart en institusjon både de og styret kunne være fornøyd med. Selv om Arne L. Haugen til tider brukte mye tid på å skaffe tilveie midler, berolige Meldalingene og støtte de ansatte, ville han nok ikke vært styrevervet foruten. De som jobbet der var imponert både over innsatsen, viljen til å støtte dem og det motet han viste da han våget å satse på ”ungdommelig overmot”. Derfor syntes både de og dagens styre at det var trivelig å kunne få vise Arne L. at det ble satt pris på det arbeidet han la ned gjennom 21 år.
Gunnar hadde gravd seg gjennom en stor eske med gamle bilder og fått laget en presentasjon som var ment å sette igang en mimresekvens. Der hadde han fullklaff, og både alvorlige og muntre historier kom i rekke og rad.
Tekst og foto: Aud Inger Kalseth