Brev fra Nordgjerdet: Nelson

 

Nelson er elleve og et halvt år. Rundt åtti altså, i såkalte katteår. Ikke så verst, det.


21.07.2021 - Anne Mari Svinsaas
Kategori: Brev fra Nordgjerdet, Jakt, Dyreliv

Men han er en nokså sprek og oppegående åttiåring, den gode Nelson. Og han bestemmer selv hvordan saker og ting skal være. Når det gjelder regnvær, for eksempel. Da blir Nelson inne. Da er det med nød og neppe at han er ute og gjør sitt fornødne på dagtid. Nattestid må matmor og matfar sørge for innekasse. I tilfelle påtrengende behov, naturligvis. Glemmer man kassen. har man ei klorende og mjauende katt på soveromsdøra i løpet av natta. Joda, han sier fra - det skal han ha!

Så snart sola skinner og tørker opp det ekle regnet, trives gamlefar godt utomhus. Da er det deilig å kule bartene på en stol på terrassen. Bordet er også en fin plass. Eller, hvis folka hans oppholder seg utendørs, ruller Nelson rundt i grus og gras og sagflis på utvalgte steder, mjauer lykkelig og ruller en runde til. Bare for å understreke at "nå har vi det herlig, dere!" ...

Nelson 5

 

Nelson har også en hybel han kan ty til når det er vinter og han er "stengt ute". Det er viktig å påpeke følgende: Han er ikke begeistret for ordningen som krever at han kommer når folka lokker hvis han skal ha en mulighet til å komme inn før døra stenges. Det være seg dag eller natt. Skulle folka være så ubarmhjertige at de setter seg i bilen og kjører bort, må han ty til hybelen oppunder taket på uthuset. Der er han varm og stort sett trygg for andre katter. Og nå er gammelkatta i nabolaget blitt såpass skrøpelig at den ikke tør komme på kvisthybelen til Nelson. Hybelen har for øvrig ikke alltid vært Nelson sin. Mens broder Kempes ennå levde og la seg til på uthushemsen med sine mange kilo, var det ikke snakk om å dele husrom; Nelson prøvde ikke, en gang. Men siden brorsan vandret til de evigvarende fat med kokt sei, har Nelson tatt over bruket.

Nelson 7

 Nytt språk

Gradvis, siden kullbror Kempes forlot oss, har Nelson begynt å snakke. Mer og mer, og med høyst varierende styrke og toneleie. Og han har lagt seg til en i overkant masete måte å forlange oppmerksomhet på. Én låt for "få mat, jeg sulter i hjel - spiller ingen rolle hva det er". En annen - gjerne midt i måltidet - når den verste sulten er stagget: "Dette var ikke spiselig. Få noe annet"! Eller en tredje; når vi alle tre sitter og ligger i stua, og Nelson plutselig kommer på at han er ekstremt sulten. Da vakler han - nærmest på gravens rand, får man inntrykk av - mot kjøkken og matskåla med hodet vendt bakover mot oss kelnere. Da er lyden sår og klagende, full av lidelse. Ingen katt i verden har det verre enn Nelson da. Denne seansen finner sted flere ganger daglig, og gjerne også om natta hvis noen av folka hans prøver å snike seg på do. Da brer lidelsens stemme seg over lokalitetene. "Mishandling", sier låten. "Overgrep", fortsetter den. Og stakkars Nelson må ta til takke med tørrfôr. En fjerde låt han har utviklet, er en slags kattungeaktig, tynn mjauing. Da er det så synd på ham! Ikke får han mat, ikke får han komme inn, ikke får han komme ut, ikke får han vann, ikke får han ligge på tastaturet på fars datamaskin.

Nelson 8 2

Selvfanget mat 

 Om sommeren er det jo ellers tilgang på annen føde enn den vi serverer. Vånd er et ekstremt populært fangstobjekt rundt husa her. Man skal naturligvis ikke si offentlig at et dyr er stygt. Men vånd, altså. La oss si det sånn at jeg ikke akkurat stryker Nelson mildt over hodet og skryter av innsatsen når han bringer en dildrende og blodig jordrotte inn på matta på kjøkkengolvet. Nelson tar et hint, så når mor tramper vilt i golvet og sier FY! og det som verre er, tar han med seg byttet og lunter ut. Vånda er så stor og tung at han tidvis sleper den i bakken, enda så stor han er. Fytte grisen, noe så ekkelt. 

Nei, takke meg til galleblærer, da! For dette illesmakende organet påtreffes ofte i sommersesongen. En varm dag i sommer var vi ute, og dørene sto åpne. Da jeg kom inn og skulle lage middag, så jeg noen flekker på nevnte kjøkkenmatte. Nå reagerer ikke jeg med desperasjon på flekker som sådan, men dette var noe annet. På den kvite matta var det flere blodflekker, og midt i det hele tronte - ja, nettopp. Ei galleblære. Senere fant jeg flere på gårdsplassen. Han spiser altså mus med hud og hår, men legger igjen galleblæra. Jeg må nesten berømme ham for god utnyttelse av ressursene. Hvis vi mennesker hadde utnyttet våre byttedyr (som ku, sau, gris, kylling, elg, kanin, hjort osv) like godt, hadde det jo vært strålende!

Riktig så strålende var det ikke da matfar fant et dødt ekorn i garasjen. Spist på det hadde han også, det fæle rovdyret. Tenk å jakte på søte små ekorn!

Nelson 2

 Jaja, Nelson er jo ei gammel katt og begynner å få grå hår rundt snuten. Men som jeger betraktet, vil jeg påstå at han er i sitt livs form. Med en ormkur i ny og ne kan han holde det gående i mange år ennå, hvis han lever og har helsa. Håpet er at han ikke tar flere ekorn, men desto flere jordrotter. Han trenger bare ikke å ta dem med inn.

Vi, folka hans, har uansett stor glede av dette snille kattedyret, som riktignok er et matvrak, og som gnåler og maser til han får det som han vil. Men han tar mye mus og (gulpblæh!) vånd. Litt andre bytter også, dessverre, men han skjønner jo ikke at ekorn er søte.

I dag kom det en hund på besøk. Da krummet Nelson ryggen og ble stor og farlig. Nå furter han på hybelen, antar jeg. Har ikke sett ham siden hunden var innom. Furtinga varer helt til han blir sulten. Da kommer han nok jamrende inn, spiser og velger seg et sted i sofaen der han i timevis kan kvile ut etter dagens strabaser.

Nelson 3 

 

Annonser


Medlemmer