Er det lov å la det stå sånn?

Flere pelsdyrskur med tre, metall, netting og alt tilhørende forurenser natur og grunn i Damlia. Det er vanskelig å se at rustent blikk er et velkomment syn i skogen.

Uti den gamle gården Damlia er forfallet betydelig. Her står alt til nedfalls. Men kan eieren ha lov til å forurense naturen så grovt som her bare ved å la alt forfalle?

29.05.2013 -

Damlia, en eiendom på 1700 mål, ligger brakk. En gang en fin gård, sikkert. Alt er tydeligvis fraflyttet i all hast - barnevogner, bord og benker, eggkartong i spiskammeret, gardiner i vinduene, og kjøkkenredskaper står fremdeles framme. Ute står husene til nedfalls. Det store og en gang sikkert staselige tømmerfjøset ramler nå sammen, stokk for stokk. Et stabbur står på halv tolv og tåler ikke så mange vintre til før det rett og slett bikker. Tunet er gjengrodd - her er naturen i full gang med å ta tilbake det som engang var natur...

Alt dette kan en tåle. Det er trist å se, naturligvis, men kan tolereres. Tre råtner og går tilbake til naturen. Det knuste glasset fra alle vinduene dekkes sakte, men sikkert av jord og vegetasjon.

Forsvinner gjør derimot ikke de tre-fire pelsdyrskurene på eiendommen. Her ligger blikk, aluminiumsdeler, ståltråd og alt mulig rask fra skurene utover og "pynter" skikkelig opp langs veien. Det er et trist og deprimerende syn.

En ting er at det er forstemmende og stygt. Men spørsmålet er: Er det tillatt, av miljøhensyn, å la slikt ligge i marka, tiår etter tiår, og aldri rydde opp?

Damlia 068 Slik ser det i Damlia i dag.