www.meldal.no

Et minne sitter igjen fra skoleturen i en fjern fortid; den gangen "Krigen" ennå var et dagligdags samtaleemne. Kanskje var det i 1971 at Løkken Bussrute tok oss med på rundturen til Inderøy, Verran, Malm, Steinkjer, Levanger - og til Falstad på Ekne.
Ennå kan jeg kjenne den; følelsen av redsel og gru som jeg bar med meg ut av Falstadskogen den gangen for langt over 40 år siden. Ennå husker jeg gråten som satt i halsen og som først fikk utløp da jeg kom heim om kvelden. Ennå sitter lyden i hodet mitt, denne lyden som bredte seg i det lille museet da guiden slo på en Falstad-fanges bulkede blikkfat med skeia, denne lyden som sa så mye om nøden, redselen, ondskapen som fantes her i årene 1940-45.

Min generasjon, vi som var født 10-20 år etter krigens slutt, for oss var "krigen" noe folk snakket om. Vi hadde ikke opplevd krigen og den såkalte etterkrigstida selv, men begrepet krigen var noe vi fikk et sterkt forhold til. Det gikk knapt en dag uten at de voksne nevnte krigen i en eller annen forbindelse, om de nå snakket om andre kriger under andre himmelstrøk, om folk som ble skadd eller døde under krigen, om mat og klær som var blitt så bra; "ja, ungene skulle ha opplevd krigen og sett de klærne og den maten vi hadde da"...

Selv om vi nok kunne bli leie av dette snakket om krigen, hadde vi nok en stor respekt for alt det krigen sto for, og vi fikk inn mye historie gjennom denne hverdagslige praten. 

Så har årene gått. Andre verdenskrig er blitt et fjernt minne, og om noen år er de borte, alle de som husker. De fem okkupasjonsårene, menneskene som levde og døde, de som valgte riktig og de som valgte galt den gangen er snart bare bilder og ord i bøker, fragmenter i filmer, dramatiserte scener i TV-serier.

Med dette for øyet foretok jeg en tidsreise nylig. Jeg dro til Falstad. Siden sist har Falstadsenteret blitt et grundig og interessant museum. I kjelleren skal en ikke være lenge før en får behov for en pause fra bestialiteten, ondskapen, den tunge sorgen som ennå, mer enn 70 år senere, kryper inn under huden på den tidsreisende.

Falstadskogen kan fremdeles, som den gangen jeg var her på skoletur, få hårene til å reise seg på kroppen når en leser navnene på de 205 fangene som ble skutt her mellom grantrærne. Minnesmerkene rundt i skogen, skiltet med "RETTERSTED", stemningen - alt virker like tyngende nå som da, men det voksne mennesket er mer i stand til å håndtere inntrykkene enn tolvåringen var den gangen for 44 år siden.

Likevel; herfra går en ikke uberørt. En tidsreise til Falstad er en reise i vår ennå ganske nære historie, en historie vi ikke har lov til å glemme, en historie vi skylder dem å holde levende, de som aldri kom heim igjen - og alle de som ventet forgjeves.

Et blad fra fangedagbok på Falstad skrevet av meldalingen og motstandsmannen Jon Svinsås. Gripende og sterkt.

Jon Svinsås fra Svinsåsen var aktiv motstandsmann som ble tatt til fange og sendt til Falstad. Dagboknotatet står trykt på veggen i museet i kjelleren på Falstadsenteret. Det gjør sterkt inntrykk å lese dette vitnesbyrdet om angsten som bodde i veggene her, spesielt sterkt fordi nettopp dette vitnesbyrdet er skrevet - i djup angst - av et menneske en kjenner etterkommerne og slektningene til. Og fordi Jon Svinsås aldri kom heim til Svinsåsen igjen.

Modell av Falstad fangeleir slik den så ut under krigen.

Sitatene er hentet fra veggene i museet og sier enormt mye om hva det var å være fange, jøde eller funksjonshemmet under nazismen.

Og de følgende bildene er fra Falstadskogen, der minst 205 fanger ble henrettet i perioden 1942-43.

Falstadskogen: Krigens brutalitet i praksis.

Falstadskogen: På dette minnesmerket står navnene på alle de 205 fangene man vet er henrettet her, mange jugoslaviske og russiske. Det er grunn til å tro at det ennå finnes graver her som ennå ikke er funnet.

Tung, rystende symbolbruk i minnesmerket som står ved inngangen til den beryktede Falstadskogen.

Tekst og bilder: Anne Mari Svinsaas