www.meldal.no

Etter to måneders høtt-tørke var det så ubeskrivelig godt å entre fjellheimen igjen. Å åpne høttdøra og si de vanlige ordene: ”Honey, I’m home!” Det gjør jeg- vi- kvar gong jeg går over terskelen til vårt elskede Lykkebo. Varmen gjorde helga til den perfekte opplevelsen. Man treng ikke engang tenne opp i slike solfylte dager. Alt man gjør er å nyyyyyte verandalivet, karre seg til matfatet, for deretter å synke dyyyypt nedi solstolen og bli der, lenge! Alle tre kleiv vi over det som låg på gulvet, oversåg haugen med oppvask og gidda så vidt å bre dyna over oss om natta. Varmt sjø…

Det eneste Fruen gidda, bortsett fra å nyse i ett kjør, var å nyte sola og lytte til alle fuglene. Så var ho visstnok bortom matfatet ofte nok! Orrhanen laga et voldsomt leven kveld og morgen, og holdt oss våken midt på natta. Er’n så hypp på damer enno!!?! Småfuglan var glad for at Matmor var kommet ”heim” slik at de fikk solsikkefrø igjen. Og svart-kvit fløggusnappar’n krangla så fjera føk med en stakkars kjøttmeis om leia av fuglekassen. SKF’n vant kampen til slutt og den arten har erobrert alle tre kassene i år. Gjøken var også på plass. Nei ikke den gjøken…vel, vel.. det ko-koa godt i rundt oss. Traneparet nedpå myra ga fra seg mektige, iskalde rop så det nesten gikk kaldt nedover ryggen.

Midt i det yrende livet maktet ikke en allergitrøtt Frue engang å løfte på lokket til eska med kamerat Canon. Den fikk ikke engang sjå sollyset i helga. Uvant, men også godt. Godt å kunne sjå all herligheten uten – ja uten å måtte få alt inn i linsa. Nyte øyeblikkene som de kom, sjå solnedgangen over Trollheimen uten å knipse som en toilling. Bare sitte ved bålet og nyte en varm kveld uten knott, kun mine kjære ved min side.

Som regel er jo ikke Kameraten langt unna. Man vet jo aldri hva slags blinkskudd man kan komme til å ta. Kanskje kjem en brunbjønn slentrende og setter seg lettere henslengt på verandaen med labbene dinglende over kanten i solgangsbrisen. De svære, kraftfulle labbene med klør som til og med overgår Fruens velmanikyrte negler (å, tar de den…).
Så… bildå vart de itj nei. Blir en tam remse med kun svarte rammer nedover sida denne gangen…ugh…

 

Ja, hva sa jeg? Ingen bilder i helga...
tamt ja...?

fortvil ikke, rull videre....

Jeg velger å ta fram bilder fra ifjor på denne tida.
Hadde Fruen gidda, ville kanskje bildene blitt nesten slik:

 

Svarthetta i morgensol. Døsig vakker i rosa skjær.
Nesten som Fruen gitt....

 

Mat ska dæm ha!
Og det fikk dem, sikle, sikle, gnafle, gnafle.
Matvett har dem om de er sløve av varmen...

 

Noen har hatt voldsom arbeidslyst.
Absolutt ikke undertegnede...

 

Ja, så går det som det må, sola vil ned og ta en liten pause.
Ho sier farvel på en strålende måte...

 

Og da bli det ofte slik når sola har forsvunnet.
Gjennom grankvistene ser vi dens siste gnist.

 

Døsig hilsen fra Wenche   -   sløv i skyggen....